Dreide av og til den stutte barten opover med nervøst, fort håndlag; men røsten hans var vennlig, enten han snakket til oss eller barna. Da det blev en liten pause, spurte han Uno om han noengang hadde satt op drager? — Nei, Uno hadde aldri befattet sig med drager. — Just fortalte da, guttene og han hadde gjort det for mange år siden. Han sa det var meget underholdende, og han forklarte nøiaktig om dragens mekanikk og om seilasen mot vinden. — Sørgelig jeg aldri har prøvet det. Nå er det for sent, sa Uno. — Ja, når De ikke har sønner, sa Just. Jeg så at Gabrielles øielokk skalv til. Og plutse- lig skjønte jeg at han hadde sønner, og at dette samværet med barna våre hadde åpenbart noe for henne, noe hos ham, hun kanskje ikke før hadde kjent. — Fra fortiden, fra det lukkede rummet hans. At det var instinktet, den ubrukte farsevnen i ham, som tok ut sin rett når han satt her og for- stod å fengsle barna, som jeg aldri hadde sett noen dåre dem. Og — og at dette også var en følge av opgjøret mellem ham og Gabi i går kveld, var en selvhevding han trengte. — Uroen kom over mig igjen, for å stige, stige..... Hvad gjør du da? spurte Gry. — Uno smilte: Svært lite. Jeg skriver. Hvad skriver du om da? — Jeg slåss litt. — Hvem slåss du med da? — Med dumheten, svarte han — mot vinden som dragen. ..... Jeg er der igjen, på plassen min ved bordet. 107