de hadde kastet bomber og rammet fabrikken, de hadde feiet gaten med mitraljøsen. Og gaten hadde vært full av mennesker, og gaten blev dekket av døde. — Og du vendte hjem, uskadt, ropte Just og dirret av lykke. — Jeg har fått perm og jeg fikk dette, sa Hans og løste korset fra brystet sitt og rakte det frem. — Tapperhetstegnet, hvisket Just og tårene fylte øinene hans. Jeg gråt ikke. Jeg kunde ikke engang gråte. * Engang sa Otto plutselig: Du ser så rart på mig, mor. Du er ikke som før i øinene. Han skulde i selskap. Han skulde danse med den lille veninden sin, med Evi. Jeg satt inne hos ham og så ham ta på sig den mørke jakken over den hvite silkeskjorten. I fanget hadde jeg aften- avisen. Der var en stor overskrift på første siden: Nye provokasjoner. Skal vi finne oss i alt? Jeg svarte: Jeg sitter og er forfengelig av dig, du er så pen i stasen. — Den lytefri kroppen, de rette sterke benene, den smale midjen, de brede skuldrene. Og på den slanke halsen hodet med det brungylne skjæret over håret, de store, mørke øinene, nesens fine bue, de friske lebene, de hvite tennene — ikke en ung gud, men gutten min av kjøtt og blod, som leste til eksamen, som vilde bli stjernetyder — som skulde ut og danse med piken 122