så vis . . . Til vi ikke lenger kunde snakke med når han begynte, til selv Just måtte til å lytte. Og da var det som blev stuen vår borte, mens han åpnet universet for oss, himmelen hvelvet sig over oss med alle de løste og uløste gåtene sine; vi blev så små, evigheten så stor. Og gutten vår selv med de svarte pupillene, var i pakt med den. Vel. Er det ingen annen råd, får han få viljen sin, sa Just. Men han var ikke lykkelig, som jeg, over at ÖOtto vilde bli videnskapsmann. Jeg hadde alltid ønsket det, for jeg hadde sett glimt av den verdenen, fars verden, som er utenfor og over det grå hverdagslivet — et samfund av frie mennesker, som tvers igjennem alle omveltninger kan arbeide med det ingen verdslig makt har evne til å utrydde og legge øde. Jeg husker fars øine, og jeg husker andre forskerøine, fylt av det stille lyset som ikke lar sig slukke, fordi det strømmer fra evige kilder. I Ottos blikk skulde stjernene selv speile sig. Men Just sørget, sørget over de flinke mekaniker- hendene, som ikke skulde komme maskiner til nytte, tenkte på det lange studiet og det knappe utkommet som sluttresultat. Og jeg tror han håpet at vernepliktsårene, når det unge, sterke legemet fikk sin fulle utvikling, skulde endre Ottos forsett. Håp mot håp, håpet vi . ... Ha ham i live idag — Som den minste av sli- terne på en fabrik”, på kontor, men i live. — 126