jubileum. Jeg er atten som dig, svarte han, men det er Evi. Han vil ektevie henne, tror han. Akkurat som om slikt forsiggår. Jeg sa at det hender. Jeg fortalte gutten at det hadde hendt med hans egen far. Og minnet om Just fra den gangen kom over mig, og jeg så at Otto slektet på ham. Det var Justs styrke i følel- sen han hadde. — Hans sa at det var den tiden; la milevidden mellem oss gamle og sig. Jentene var vel ikke så bråvakre heller da, grundet han. Når du tenker på at hele kloden er full av dem, mor, og at jeg ennå bare har sett en ti-tolv stykker av vinnerklassen — nei, gifte mig! Og hvad Evi angår, sa han og så blått på mig, så står hun sig på Otto, det er klart. Jeg er vel ikke idiot. Hun som får Otto, trenger ikke be flere bønner. Han var fin da, gutten vår! «Trakk sig», gjorde plass for broren med et ydmykt sinn. — Om Evi var god nok for Otto? Om hun hadde kjærlighet nok til ham — om det vilde vare? Jeg tenkte ikke på det. Hun kom til oss oftere og oftere, satt hos oss om kvelden, fulgte med på søndagsturene våre, spilte på flygelet og sang de små folkevisene for oss med den rene røsten sin. — ÖOtto skinte på henne og hun blomstret. Det var alt jeg visste. Det var nok. Vi hadde våren hos oss midtvinters. Just likte ikke dette forholdet i førstningen. Var redd det skulde skiple gutten, sinke arbeids- 131