stunden jeg hadde når j,'flun forsikret mig at hele arbeiderklassen i «fiendens> land stod solidarisk med vår egen, og aldri vilde løfte hånd mot brødrene sine på denne side grensen. Er du viss på det, viss? spurte jeg. Og Gabi svarte bestandig det samme: Kunde jeg leve og arbeide — og være glad, visste jeg ikke det, Bett? Å nei, sa hun, det problemet er snart ute av verden. Det er vanskeligere med Grys. Så gikk hun til Grete. Så prøvet hun med det redelige, varme sinnet sitt å gi henne tro på frem- tiden. Satt oppe hos henne utover nettene og drøftet de spørsmålene som hun sa var dunklere og van- skeligere enn problemet krig og fred — mål og midler for kvinnens fulle frigjøring, ikke utover, men innover, ikke bare i forhold til menn og sam- fund, men i forhold til egen svakhet og styrke, til mangelen på stolthet, til vilje og brist på vilje. — * Jeg skrev oftere enn før til Maya i denne tiden og fikk oftere brev fra henne. Vi levde i samme uro, i samme angst, ja, konvoluttene våre kunde vært sendt fra ett land, hadde ikke frimerkene røbet dem. Så rådløse, så fortvilte, ja, så likedan falt ordene våre, de samme var spørsmålene våre og svarene våre, at hadde ikke en bitter virkelighet stått bak oss begge to, hadde vi kunnet tro vi bare agerte iI en farse. 139