drømmene og lengslene mine og vilde nekte mig å lese for barna. Det var ikke videnskap og kunst som skapte kraften i et folk, det var det kroppens og viljens trening som gjorde. Og den leste ingen sig til i versebøker og romaner, ikke engang i verker om stjernehimmelen — den slet en mann sig til i daglig akabskamp med naturen. Først når hver del i en maskin arbeider lytefritt, uselvisk, så å si, får maskinen full kapasitet. Så også i et folk — slagkraften betinges av hvert enkelt indi- vids uselviske innsats, på resignasjonsevnen, på viljen til å underordne sig, til å ofre vaner og lyster og fritid til fordel for landets kapasitet. Han hadde prøvd å lære mig det, han hadde prøvd å lære barna våre det. Hadde det vært forgjeves, så kunde jeg likevel hilse min veninde Maya og si at bak ham stod et helt folk som har gjort dette livssynet til sitt og som er uovervinnelig, fordi det har lært viljestyrkens hemmelighet å kjenne, den, som gjør selv den svakeste sterk. Og dette livssynet er vi villige til å kjempe og dø for, kan du hilse og si — om hun da kan begripe en slik tale. Frykte den har hun grunn til! Det var Justs krigserklæring. — Men jeg hørte ' bitterheten bakom ordene også — hjertet mitt slo, det slo av medkjensle og det slo i véå — på nyltt syntes jeg han var en fremmed. Jeg gråt over ham, over mig selv. Jeg kjente armene hans omkring mig, men jeg visste de ikke kunde beskytte mig. — 143