Gi mig tilbake sønnene mine! Gi mig igjen Otto og Hans, de er mine, hvad du så sier. Kroppen min har båret dem og født dem. Hendene mine har verget dem og passet dem, brystene mine har næret dem. Skritt for skritt, ord for ord har jeg fulgt dem, å, så langt evnene mine rakk. Sett dem vokse, sett dem bli gutter, bli menn; ingen, ingen har sett dem som jeg — evnene deres, lengslene deres — feilene, kampen for å vinne på feilene — gleden de fikk, skuffelsene de led. Sett det, sett det. Arbeidet deres, det lange vanskelige arbeidet, barnets, gut- tens, mannens, for å fullkommengjøre sig. De er mine! Jeg har ikke løiet for dem, det er ikke jeg som har narret og bedradd dem. De er min smertes og min fryds gave til jorden, til våres alles store, rike jord, som de skulde gjøre bedre og rikere, sammen med dig og mig og oss alle. Å, grusomme, forheksede verden, å, vanvittige, ville tidt Mot døden og lemlestelsen førte du dem fra første stund, og visste det! Smilte til dem, smilte til mig — med dolken gjemt under kappen. Løftet armen og støtte til.