i fortapte. Det skjedde. Den brøt ikke ut, den var der en morgen da vi våknet. Høst. Stille, varme høstdagen. Og lønnetreet i haven fikk et lite stenk av blodrødt langs bladene. Otto satt under det i solen og leste hver for- middag — skjorte med åpen krave, hvite benklær; løst fra uniformen, fra det stive tøiet, de tunge støvlene, endelig løst. Hans stakk en blomst i knapphaullet, en av augusts små, gule stjerner, før han gikk til byen. Flyver eller ikke, universitetet eller ikke, ja, det skulde besluttes, imorgen, far, om noen dager! La mig drive litt i sola med de andre først! — Hørte på mig og vaklet — ja, ja, filologi var fint, sprogstudier for eksempel, trengte ikke bli ungefut for det. Hørte på Just og vaklet — ja, flyvervåpnet var fint, oplagt. Bare en ikke fikk slik treg mave av all sittingen. Otto sa til oss: Dere kan spare dere, det går som jeg har sagt, Hans blir hverken det ene eller det andre, han blir penneknekt. — Eksamen først, sa Just. — Vi hadde hatt dem hjemme, en hel sommer hadde vi dem, på stua i skogen, og i det nye huset vårt utenfor byen. Hans og Otto, Evi og Gry — fire glade unge, som fortalte, trettet, snakket og lo, la planer, hadde venner hos sig og gikk til venner. Tre sorgløse. En blandt dem med åpne øine, som prøvde ikke å se. Var så ulik sig, den 151