Men jeg hadde trodd jeg skulde berge dem fra det, som aldri kan bli annet enn stygt og mørkt. Og Just hadde hjulpet mig, jeg visste det — han sendte dem på fekterklassen om kveldene, holdt dem til legemsøvelser og sport i overgangsalderen, skaffet dem den sunde trettheten som befrier. Han måtte aldri få høre det ..... Tøis ikke, mor, sa Ottos myke røst, unn Hans det! Han måtte falle litt for å komme på føttene. Nå er han kurert, tosken. Nå blir det maskinen og bragder og første mann i lufta — hørte du ikke han sa, han vilde vaske sig? — Jeg sa: Du hadde aldri gjort det, Otto. — Jeg? han rettet sig op unda mig, sa høiere: Jeg har Evi. — Hadde Hans fått Evi, — men det er bare én av henne, så det var ikke råd. 163