iden efter at de var reist. — Vandring i en trollskog, i et ufremkommelig land. Skumring omkring mig, svarte fjell som skjøt op av jorden: gå utenom. Avgrunner som åpnet sig: vend tilbake. Ingensteds å gjemme sig, ingen å ty til. Gabis røst, Justs, mammas, gamle fru Helles, bort fra dem, bort. Og over oss alle høst- stormen av rykter, sanne og usanne. Kanondrønnet langt borte, de første bombene over byen vår, den første rekken av sykebiler gjennem gatene. Hver gang det samme støtet mot sinnets vantro, mot sanser som ikke vil fatte det ufattelige: det er døden som er sluppet 1øs, det er krig. — Noen timer efterat de var borte, stod Gabi i stuen, brast inn til mig, kastet den lille kofferten fra sig i sofaen, ropte: Og jeg som trodde jeg skulde komme tidsnok! Hvor er de, Bett? Det var det samme for henne hvor de var, hun hørte ikke på det jeg svarte, hun stod foran mig med leber som skalv, med øine som var litt store under de løftede lokkene. Hvorfor var jeg hoven i ansiktet av gråt? Nå var det ikke tid å gråte, nå var timen kommet, nå skulde vi tro — snart skulde vi juble! Ja, de første tåpelige skuddene ved gren- sen hadde falt, men mobiliseringsordren var gitt. Alt det var signalet. Nå vilde ordren komme — alt var forberedt — arbeiderne i alle land stod solidariske — hun hadde brever her i vesken sin 165