Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mor, — synd du ikke har hatt til overs noen dråper
til døtrene dine.
Jeg var ikke døv som gamle fru Helle, jeg var
ikke stum av trass som Gry; men jeg tidde som
dem. Hun som hadde født mig, han som hadde
gitt mig barna, levde i en verden hvor jeg ikke
kunde puste. Krigen hadde tendt en flamme i
dem begge, den lyste fra øinene deres, den gjorde
røstene deres hete, den hadde ild fra ilden som
smelter jernet til kanonene og får granatene til
å briste. Jeg så på dem. Jeg så på mammas fine
kvinneprofil med de rene linjene, på de hvite,
vakre hendene hennes. Jeg så på Justs sterke,
redelige ansikt, på det gode, åpne blikket. Var det
dem? Kunde det være dem som sa de hatefulle
ordene, som ønsket død og tilintetgjøring over
andre mennesker — som bare på noen uker hadde
mistet rettferdssansen og ikke vilde gå med på
at «fienden» hadde noen gode egenskaper lenger?
Ufattelig, ufremkommelig — og likevel den frykte-
lige kjensgjerningen hele folket vårt stod op og
vidnet om. Det djevelske orkestret avisene stemte
instrumentene til og som nå overdøvet all annen
lyd, alle andre stemmer.
Var ikke Justs mor hos mig, snilde, gode,
kristne fru Helle? Ja, hun talte til mig om gud,
nå som den gangen. Men han var ikke alle men-
neskers far og’ verge lenger, ikke verdens milde
frelser; vårt folks gud var han, våre kanoner J1ot
471
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
