Men hvert stempelslag, hver sving bar oss imot målet for lengslene våre — om fem timer — om to — om et kvarter er vi hos ham. Det lå i en tett skog, huset. Bortgjemt mellem side graner. Et stort, stumt hus. — Hun tok mot oss i den høie, hvite gangen, gikk foran oss inn i et nakent rum — en lang benk, skrivebord, telefonapparatet. Navnene våre? Til- latelsen til adgang? Om vi vilde ta plass. — Vi vilde gjerne se ham straks, vår sønn, løitnant Hans Helle. Reisen var lang, tiden knapp — Just sa det med en fremmed, lav røst. Et øieblikk. Hun leste brevet han rakte henne. Skrev navnet vårt i en bok. Støttet ansiktet mot hånden og så frem for sig gjennem de runde brillene. Så stille, så slitt et ansikt, hvitt under den hvite kappen. Først måtte hun melde oss til løitnantens pleierske, som vilde varsle ham. Og — vi visste at hjemmet her var for de meget hårdt sårede? De blev bragt hit, og til andre hjem på andre, dertil egnede steder i landet; så fjerntliggende som mulig; for rekonvale- scentenes egen skyld og også for folkets. Besøk her var særlig gunst, myndighetene anså dem i alminde- lighet ikke for ønskelige. Krigen går ubarmhjertig frem mot enkelte av sin tapre. Hun gikk ut fra at vi var forberedt på det? Det var på mig hun så da hun sa det, løftet det hvite ansiktet litt og så på mig for første gang. 181