Vi såa ja i samme åndedrett. — Og igjen satt vi i det nakne rummet med det stille ansiktet foran oss. Vi bad om å få ta ham hjem, om å få ham med hjem, nå eller senere, når han blev sterkere — bare vi fikk ham hjem! Hun rystet på hodet. Det ber de om alle nesten, selv de få som får komme hit, ber om det. Det blir aldri tillatt. Det er forbudt en gang for alle. De syke har det best her, også; rolig, mindre oprivende. Og vi må skåne vårt folk. Det tror jeg direktøren vil være enig i ved nærmere eftertanke. — Just tidde litt, så sa han høit og fast: De har rett, søster, best for alle parter at han blir hvor han er. Men vi kan skrive til ham? Hun svarte litt sent: Vi får se på det. Vi kan forsøke. Det beror på virkningen. For mange har det vist sig tjenlig at de blir latt helt i ro. — Før vi gikk, sa hun: Kirurgene våre gjør et storartet arbeide, ikke sant? Jeg var her under den forrige krigen også. — Kirurgien har gjort makeløse fremskritt siden da. Søster Ellen kom ut til oss da vi skulde gå i bilen. Han er roligere nå, såa hun. Vi har lagt ham til sengs, snart sover han. Og jeg fikk mot til å spørre, og hun fortalte mig om de små tegnene han gjør sig forståelig med, rykninger i panne- huden, bevegelsen med skuldrene, med hodet. Ja, han følte nok smerter enda, i armene han ikke lenger hadde, i de slukte øinene; men han fikk midler for dem. Han har gode dager i blandt, sa hun, da leser jeg for ham; jeg har forstått han 188