Jeg minnes denne siste tiden med Grete som en eneste lang samtale. Hun kom til mig med sitt eget og med mitt. Endelig, endelig hadde vi nådd frem til hverandre; i meget av det hun gav mig, fant jeg igjen mine egne tanker, tilløpene til tenk- ning, impulser, som ikke var blitt mer enn impulser i det utrenede sinnet mitt, følelser jeg ikke hadde rådd med, men som hadde rådd over mig. Det var som fylte hun hendene mine med en bitter grøde, grodd op av brakk jord, av min jord, blitt til tunge -* aks under hennes arbeid med sig selv. Atten år gammel var hun, satt trofast hos mig, splittet tåker for mig med ord, mettet av selvprøving, av ung, skånselsløs kritikk og ung, het tro. Ofte kom hun til mig igjen, nettop som vi hadde gått hver til vårt. Jeg hørte de hastige skrittene i sideværelset: du mor . . . . Noe hun hadde glemt å si, noe hun vilde legge til det hun nettop hadde sagt. Opbruddet var over henne: vi skulde stå sammen for alltid før vi skiltes. Det var ikke ømme betroelser, å nei. Det var mer av en storm som soper rent med sig og renser — jeg stod ikke alltid oprett i den, men jeg fikk mot til å møte den og la den ta mig. — Efter Justs forsøk med bibelen var det hun første gang kom inn til mig, sa: Jeg må snakke med dig om religionen, mor — om fars og om far- mors, jeg må snakke ut til noen, det vil somme tider sprenge mig. — Og hun satte sig midt imot 194