det passet staten så akkurat også å binde denne læren til sig som statsreligion — staten vet den har ingenting å frykte av kirken når den går til krig, den kan bare myrde i Jesu navn, så protesterer ingen. Kristendom er i en sum fredens evangelium, sang farmor — ja, i himmelen der finnes freden, og det er dit vi er på vei gjennem jammerdalen her. La oss lukke øinene, la oss følge med strøm- men, en dag dør vi, og da har vi nådd livets mål. Å, vi er skyldige, alle er vi medskyldige i det fryktelige som hender nå, mor, — men størst skyld har den læren som tar ansvaret for gjerningene våre fra oss og legger det på en gud. Se på far. Å far, som hjelper til med å lage mordvåpnene, for det blir ikke krig uten gud vil. Han også er bare i arbeidet sitt med halvparten av sinnet, den andre halvparten stoler på guds styrelse. Men det er vi som skal styre, vi, vi! Det er vi som har ansvaret for livet på jorden, bare vi! Og det blir ikke anderledes før vi erkjenner det og handler efter det, mor, før blir det aldri anderledes! * Ja, hun stormet over mig og gjennem mig den dagen og siden —. Mest og oftest snakket hun om oss, om kvinnene. Og det var som stod hun på et høit sted, å så alene, og kalte på alle millionene, på sin slekt, på søstrene sine. Hjelpeløs, ensom, satt jeg og hørte på henne 197