satt på prøve, når vi skal vise hvem vi er, da skjer det fryktelige, da er vi dem. Krigen er over oss, da roper vi på gjengjeldelse og på hevn og på bytte, roper høiest av alle. Slå ihjel så mange som du kan, skriver vi til soldatene våre der ute. Ta med dig hjem ringene og smykkene deres til mig, skriver vi. Jeg har lest de brevene, mor, lest dem! Men når landet blir hærtatt, da har vi ingen ære, da kjenner vi ikke skam, da gir vi oss til de frem- mede, da ligger vi med erobrerne og får barn med dem — for da er seierherren blitt mannen for oss. Jeg kunde si: Du er uten håp, du, — er du så aldeles uten håp, Gry? Men da svarte hun at hun kjente veien vi måtte gå, den eneste veien, skulde vi bli mennesker — dit inn, hvor ånden kjemper mot kroppen. Hun sa: mannen vet om den, og for ham er det en lettere vei enn for oss. Sinnet til en sund, normal mann er ikke slik filtret inn i kroppens krav og impulser som vårt, — han tilfreds- stiller sig og går videre han. Men i fanget vårt, i det åndelige også, blir alt som hører kjønnslivet til ved med å virke, blir midtpunktet for tilværelsen vår — 'og mennene sørger for at det fortsetter slik, så vi blir der nede, hvor de liker å ha oss. De gir oss alle bøkene om kjærlighet og om elskov, og elskov igjen, på tusen vis, vi sluker dem, vi lever i dem og i kinokyssene og teateromfavnelsene, hele følelseslivet vårt blir smittet av det, så vi aldri blir 'kvitt symptomene! Elskerinne og hustru og mor — 200