vårt — vi bare steller litt med et eller annet så lenge, til mannen kommer og vil ha oss. Så setter vi oss ned og gir op og puster ut, endelig kan vi slippe å tenke mer på hvad vi egentlig duger til og kan utrette. For jeg regner ikke med den ene prosenten som fortsetter — om det er én da! — alle de andre synes de har det makeligere som de har det, de trives i dumheten sin, det koster krefter og motgang og trass å riste den av sig. Og kanskje ser vi på med litt skadefryd at styret til mennene faller så elendig ut, kanskje tenker vi, som alle passive tilskuere, at vi skulde gjort det bedre. For de kloke mennene, mor, med den lange utdannelsen sin, med all fagutdannelsen, ham er det de til slutt går i tjeneste hos, de også. Hos dumheten. Hvor ender de med hele livsverket sitt, og med alle de andre generasjonenes livsverk? 1I krigen, i den totale ødeleggelsen av alt de har skapt. Når vi vet at alle milliardene som nå går til å ruinere hele verden, kunde gi bortimot sorgløshet og blomstring til hele verden — så finnes det vel ingen større dumhet enn krigen! Den er monumentet på men- nenes mangel på klokskap og på fremsyn, for den er sluttstenen på politikken de har ført. Og enda vet vi, alle sammen, vet det, at når vi lager én moral for individene og en annen for nasjonene, så lekker resultatet av arbeidet vårt ut av den sprekken. Har ikke tillit til de åndelige kreftene våre, gjør som villmennene i urtiden og griper våpnene for å 202