un reiste. Det var vårdag, med busker som blomstret på bar kvist i haven vår. Vi gikk gjennem den ut til bilen, Just og hun og jeg. Gry holdt mig i hånden — et sekund stanset hun, hvisket med den varme pusten mot øret mitt: Du har vært min nærmeste, glem det aldri. Ordene, som siden har lukket sig om sinnet mitt, når det ikke lenger hadde kraft til å møte anklagene og forsvare sig. Tvers igjennem alt sammen fikk jeg være hennes nærmeste — Det fremmede barnet mitt, som blomstret på bar kvist, hun også. — Just reiste med henne, fulgte henne helt frem. Jeg blev alene. * Jeg husker ikke mer, før det hendte, vet ikke om det var den første natten eller den neste. En utslettet tid, et tomt rum mellem lyden av Grys røst, av farvellet, og det skarpe smellet mot ruten i soveværelset. Jeg sov ikke. Jeg satt i sengen, jeg rugget frem og tilbake med hendene for ansiktet, prøvde ikke å se noe, prøvde ikke å tenke mere, prøvde å bli ett med mørket. Da kom det kvasse knakket mot ruten — en stein mot vindusruten . . . Jeg fikk gardinet og det svarte papiret unda, og så ham. Han stod ute på plenen i haven, i natt- skumringen, Otto —. Jeg åpnet for ham, jeg hadde ennå en gang armene hans omkring mig. — Uten et ord skjøv han mig foran sig op trappen, inn på 14 — Nini Roll Anker. 209