barnets. Vi så på hverandre og smilte; Otto stanset, satte fra sig, løftet hendene og tok dråpene som falt fra grenene efter nattregnet, drakk dem. Vi fylte lungene med den sterke barnålsduften, tenkte ikke, snakket nesten ikke — vi var alene i hele verden, i en frihet som var bare vår. Alt bak oss var forbi, dit gikk ingen vei mer; nervene våre visste det, de slaknet, blev stille, var ikke til, annet enn i sekundet og neste sekund. Se de lette skyene, roserøde i solrenningen. Se blåveisen, den første. Kjenn morgenbrisen mot huden, å, kjærtegn. — Ötto gikk der foran mig på stien, gangen i de gamle skoene så lett, hvert lem så fullkomment, ungt og sundt. — Skuldrene bent nedover mot armene, som bar; magrere enn før, manndom i alle linjer. Usåret, uskadt, levende i hver fiber. Gutten min. — Veien går opover, opover. Og det er som vandrer vi mot jordens ytterste skrent..... Vi skal komme dit hvor denne vesle kloden vår slutter:; til den <«siste rundingen», som Hans sa da han var liten: Der hvor vi ser bent ned og rett op i bare himmel, mor. På de ordene tenker jeg. Utpå der skal vi stå. Så skal vi slå ut vingene våre og fly — bort fra det onde, bort fra alt — inn i det ukjente, inn til alle Ottos gåter; sammen. Da kom vi til stedet hvor vi må gå utenom. Til det store, svarte søkket, hvor hengemyra brer sig med de lumske tuene, som flyter på det bunnløse. Gikk Otto også og drømte? Han satte frem foten, 214