sa: Du skal få høre om gutta, du skal få høre om alt sammen, skål, mor. Han hadde brutt sig inn til det, han kunde for- telle det. Om slitet med kanonene på de opløste veiene — om nettene under stjernehimmelen — om skredet av flyktninger som stengte all frem- komst — om brennende byer — om de sårede og de døde. — Unge menn fra alle kanter av landet, fra fattige hjem og rike, hjemløse nå, ikke fattige, ikke rike lenger, brødre i elendigheten, i små gleder. Felles om ett: tie, og lystre. Nei, røsten hans skalv ikke, den bar frem ordstrømmen, ikke til mig, ikke til noe øre som lyttet — til stillheten, til kvelden utenfor oss, talte han, til jorden, som kan ta imot flom og skred og ras, og blir ved å være den samme. Han strakte sig, spente armene om nakken, så ut i solrøden, som la sin glans over dragene hans. Det gjorde godt, sa han stilt — det tok med sig. Han spiste, tømte fatene, tømte vinen til siste dråpe. Og nå skal jeg sove, Jesus, hvor jeg skal sove! Han lå på den smale benken, med puterullen under hodet og åklæet over sig. Lå i samme stilling på ryggen med hendene foldet over brystet da jeg kom inn og var ferdig med stellet i kjøkkenet. Jesus, hadde han sagt. $Så ulikt ham det — et ord derutefra, fra andre leber enn sine. Kanskje det siste ordet — Den korsfestede. Jeg hadde vel dormet litt i stolen. Det var blitt 220