Vandringen i natten — — — Foran oss på stien gikk Just. Det høire hånd- leddet mitt var lenket til Ottos venstre. Bak oss hadde vi de andre med lykten. Det hvite lyset fra blendlyktene lå over benene hans, over de høie gummistøvlene. Somme tider flyttet det sig opover ryggen, den krokete ryggen. En gammel mann som lutet under byrden ..... Det var veien vi kjente — det var veien vi aldri før hadde gått, den siste veien vår, veien ned. Som barn gikk vi den nå også, ikke redde, for vi var lenket til hverandre. Jeg snublet og han holdt mig opp, han rykket til side for et tre, jeg rykket til side. Engang hørte vi duren av et fly. Da slukket de lykten, mørket lukket sig tett omkring oss, vi stod gjemt i det, stod tett sammen. Vi snakket ikke til hverandre, de hadde forbudt oss det, men hodet mitt hvilte mot guttens hjerte, og hjerteslagene hans strømmet over i mig, tydeligere enn ord, rolige og sterke. Minuttenes evighet var hos mig. Videre igjen nedover. Just alene foran oss. Jeg vilde rørt ham med den fri hånden min; jeg vilde bedt dem om en lenke til, lenken som kunde bundet ham til Otto og til mig, nå og alltid — han, den ensomme. Her hadde han ledet dem frem gjen- nem mørket for noen timer siden, å, rak i ryggen da, rank av vilje, av forsett, i lovens navn. Korset bar han, men han bar det — 224