Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
137
Førstemaskinisten kom heller ikke hjem ennu.
Rout visste alt for vel hvad det er å ha en god
stilling.
«Salomon sier at miraklenes tid aldri hører op,»
ropte fru Rout muntert til den gamle damen ved
kaminen. Routs mor rørte litt på sig; de vissne
hendene lå i fanget med sorte pulsvanter på.
Maskinistens kone lot øinene danse nedover pa-
piret. «Du, den kapteinen ombord — han som er
så innskrenket — husker du ikke ham ? Han har
gjort noget som Salomon sier var meget fornuftig.»
«Jo, søte dig,» sa den gamle damen blidt, mens
hun satt der med sølvhvitt, bøiet hode, og med
det preget av innvendig stillhet som gamle folk
ofte får, når de sitter fortapt og ser på livets siste
blaff — «jeg synes jeg husker ham.»
Salomon Rout, gamle Salomon, fader Salomon,
chiefen, «Rout — flink mann,» all ungdoms ned-
latende og faderlige venn hadde vært minstegutten
blandt hennes mange barn — alle de andre var
døde nu. Best husket hun ham som en gutt på
ti år — lenge før han reiste nordpå for å ha sin
læretid ved det store mekaniske verkstedet der. Hun
hadde sett så lite av ham senere, hun hadde gått
gjennem så mange år, at hun måtte vandre langt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
