Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
lig likhet mellem det rare navn Tyrker og det at Sinklar’s løpere
kaldes Vild-Tyrker.
Både i sagnet om Karlsevne og om Sinklar forbindes de to løpere
med Skotter eller Skotland. Det må derfor ligge nær at tro at
begge fortællinger fra først av er sprunget ut av et keltisk eventyr
eller sagn som fælles kilde. Nu er det et skotsk sagnvæsen
“water-calf”; og det uforståelige norske navn “veirkalv” kan nok tænkes
at være en forvanskning derav. Dette væsen opholder sig vistnok
i indsjøer, men færdes også på landjorden, og har en fabelagtig
hurtighet og kan veire ting lang lei. Det kan omskape sig i
forskjellige skikkelser, men beholder altid noget av dyreformen.
At løperne i Eirik Raude’s saga er blit til en mand og en kvinde,
kan ha naturlig sammenhæng med de nedarvede forestillinger om
Tor’s rapfotede ledsagere Tjalve og Røskva. Men her synes også at
foreligge en anden mulig sammenhæng, som Moltke Moe har nævnt
for mig. Den besynderlige dragt de hadde, kaldes i et håndskrift av
sagaen kiafal, i et andet biafal. Noget fuldt tilsvarende ord kjendes
ikke i keltisk; derimot har man et ord fra nutidens irsk cabhal (uttalt
i ældre tid “kaval” = “a body of a shirt”), som viser så megen likhet
både i betydning og lyd, at her ser det ut til utvilsomt at være en
forbindelse. At kaval, forvansket til kiafal (ved påvirkning av lydlignende
navne?), kan gå over til biafal, kan skyldes påvirkning av norsk bjalfi
eller bjalbi (= pels uten ærmer). Da dragten spiller så stor rolle i
skildringen av løperne, og det keltiske navn på den særlig fremhæves,
er det sandsynlig at dette ord oprindelig har været brukt som navn
på de løpende — i sagn og episk digtning er det mange eksempler
på at folk har fåt navn efter dragten. Men efterhånden er det
keltiske ord som navn, blit erstattet med de tilsvarende oldnorske hakull
(eller hokull = kappe uten ærmer og åpen i siderne, jfr. messe-hagel)
og hunkjønsavledning derav hekla (= ærmeløs kåpe, med eller uten
hætte). At disse to ord av hankjøn og hunkjøn begge er brukt, kan
skyldes opfatningen av løperne som mand og kvinde, stammende fra
Tjalve og Røskva. I tidens løp var det naturlig at et personnavn
dannet av klædedragten som Hakull, let måtte vige pladsen for et
uttryk brukes. Den eneste forbindelse hvori Moltke Moe har fundet det brukt i
vor tid, var knyttet til Askeladden i Sætersdalen [jfr. også H. Ross], hvor det heter:
“Oskefis va au brasslaitte” (Ross mener det betyr her: “steil i sin holdning, fuld av
‘selvfølelse, selv nok”). Skulde det være bare en tilfældighet, at dette sjeldne ord
brukes netop om eventyrets helt som har lykken med sig, og om sagnets lykkelige
finder av de vilde druer, som han spiser sig drukken på.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
