Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 29. 20. juli 1928 - Ny metode for bestemmelse av vannføringen i naturlige og kunstige vannløp, av J. Aastad og R. Søgnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kårlig koncentrasjon, opstilles så langt ovenfor det sted,
hvor vannføringen skal måles, at man her, efterat tilset
ningen er begynt, får en homogen blanding av elvevann og
koncentrat. Det er likegyldig hvad slags salt man bruker
i opløsningen, og man kan derfor anskaffe dette på nær
meste sted. Av omhandlede saltopløsning taes ut en liten
prøve for opsetning av normalkurven.
Elektroden plaseres fritt i det strømmende vann på
observasjonsstedet, og tilsetningen av saltopløsningen kan
begynne. Elektrodens motstand avleses før tilsetningen og
videre kontinuerlig med samtidige tidsobservasjoner sålenge
der passerer salt forbi observasjonsstedet, 9: inntil man
atter avleser det rene elvevanns motstand. Når normal
kurven er bestemt, kan de forskjellige relative fortynnings
grader bestemmes analytisk efter ligning (4) eller grafisk,
når normalkurven er opsatt direkte, (se figuren side 285),
hvorefter et diagram for sammenhørende fortynningsgrader
og tid kan opsettes. Arealet F av dette fortynnings
gradsdiagram innsettes i ligning (2) og vannføringen er
dermed bestemt:
* Så lenge man er henvist til manuell observasjon av
’motstand og tid under vannføringsmålingen vil en grafisk
fremstilling: -herav vere ungdvendig. Det samme gjelder
normalkurven efter ligning (4).
Fremgangsmåten blir den samme enten man bruker
variabel eller konstant injeksjon av saltopløsningen. Ved
konstant injeksjon kan vannføringen under visse forhold
også bestemmes på følgende måte: Benytter man tilstrek
kelig lang injeksjonstid m vil der i et visst tidsintervall
optre en konstant maksimal fortynningsgrad = f,,aks Ved
observasjonsstedet. Denne vil da vere = forholdet mellem
injicert saltopløsning pr. sek. og vannføringen pr. sek.
således at :
S
m
fmaks år
q
. S
eller q = r_n——_f—k
Y maks
(5)
Her er som fer S den injicerte saltopløsning i liter, mens
m angir injeksjonstiden i sek. Den relative fortynningsgrad
fnaks bestemmes efter normalkurven som fer, idet man i
ligning (4) for motstanden a innfører den minste, obser
verte motstand amin i måleprofilet under salttilsetningen
og for fortynningsgraden f innfører fmaks-
Man får da efter ligning (4) og (5) vannføringen
S » amin (ap a,) 1000 v ;
q= _mm_(L__c)______ liter pr. sek. (6)
m * å; (4, Amin) ’ C |
I almindelighet er denne fremgangsmåte ikke hensikts
messig, da der som regel, når det gjelder en elvs vann
føring, forekommer små kulper og bakevjer mellem injek
sjonssted og observasjonssted. Disse må være helt utblandet
til den samme maksimale fortynningsgrad, før denne kan
optre ved observasjonsstedet og som følge herav kan injek
sjonstiden bli uforholdsmessig lang og medføre unødig for
bruk av salt.
Det som særpreger den relative fortynningsmetode frem
for andre kjente metoder for vannføringsmålinger av fysi
kalsk eller kjemisk karakter er følgende: !
1. Vannføringen bestemmes ved elektrisk motstands-
måling.
2. Der anvendes en saltopløsning av vilkårlig styrke.
3. Saltoplosningen kan tilsettes i variable eller kon
stante mengder pr. tidsenhet. |
4. Som fortynningsgrad betegnes det relative forhold
mellem saltopløsning og vann.
5. Fortynningsgraden bestemmes ved hjelp av en nor
malkurve, som fikseres for hvert enkelt tilfelle:
6. Vannføringen bestemmes efter den hele vannmengde,
hvori saltopløsning forefinnes.
Utførelsen av en vannføringsmåling efter den relative
fortynningsmetode er forholdsvis enkel, men krever kanskje
mere enn andre metoder rutine og nøiaktighet for opnåelse
av et godt resultat. Selve målingen kan som regel utfores
i løpet av nogen få minutter, hvorved man praktisk talt
undgår vannstandsvariasjoner i den tid forsøket pågår.
Dette er en fordel sammenlignet med måling ved hjelp
av den mekaniske metode, som tar såvidt lang tid, at man
under spesielle forhold kan være utsatt for sådanne vann
standsvariasjoner, at nøiaktighetsgraden kan bli nedsatt.
Anvendt under de rette forhold må metoden karak
teriseres som nær sagt eksakt, hvilket kan tilskrives, at
feilkildene er redusert til et minimum ved innførelse av
relative verdier i forbindelse med at den er basert på elek
trisk motstandsmåling som hører til de nøiaktigste målinger
man kjenner til i fysikken. Metoderis praktiske og økono
miske betydning vil kanskje best fremgå av, at man er helt
uavhengig av et bestemt regelmessig måleprofil og således,
at jo mindre skikket et målested er for mekaniske instru
menter, dess bedre vil det passe for den relative fortyn
ningsmetode. Ved å anvende denne undgår man å treffe
ekstra foranstaltninger som bygning av måledammer m. v.
på steder, hvor dette er en betingelse for den mekaniske
målemetode. Dette medferer også, at man ved hydrogra
fiske undersøkelser i sin almindelighet i større utstrekning
enn før kan henlegge observasjonene ’nettop til de steder,
hvor det er ønskelig å få klarlagt vannføringsforholdene. —
Videre kan man gå ut fra, at den relative fortynningsmetode
vil få stor betydning ved bestemmelse av turbiners virk
ningsgrad, idet det må antas, at der vil foregå en fullstendig
utblanding av saltopløsningen i turbinen. Dette er for
øvrig også konstatert ved forsøk efter den kjemiske salt
metode. ;
I henhold til det foran anførte er det grunn til å anta
at den relative fortynningsmetode ikke alene vil utfylle,
men også ialfall delvis vil komme til å erstatte hittil kjente
metoder for vannføringsmåling.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
