Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 44. 31. oktober 1929 - St. Hanshaugen, av Ernst Bjerknes - Stor-Oslo, av Sverre Pedersen - Praksiskravet ved de tekniske mellemskoler, av Jacob Moe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ordinær byregulering, kfr. prof. Sverre Pedersens planer
og foredrag,’men dengang eksisterte ikke den slags hen
syn. Hadde man i tide hatt tanke for å bevare utsikten
fra St. Hanshaugen, kunde man nok også uten hjelp av
bygningsloven av 1899 ha opnådd adskillig. Man kunde
f. eks. ha regulert gatene over de ubebyggede jorder
mellem Ullevålsveien og Colletts gate radielt i utsikts
retningene og pålagt byggelinjer og kanskje også villa
servitutt. Men bebyggelsen var allerede rykket så nær
innpå, før man blev opmerksom på faren, at den slags
reguleringer ikke lot sig gjennemføre, og dessuten lå jo
slike synsmåter langt over våre reguleringsmyndigheters
horisont. Det er jo også først en menneskealder senere
at disse synsmåter har slått igjennem.
Nu har man vel intet annet å gjøre enn å henstille
til våre myndigheter å bevare det som ennu kan bevares.
Vilde det f. eks. ikke være en interessant opgave for
bygartneren, som er så flink til både å plante, klippe og
flytte trær å ordne litt op i anleggene på St. Hanshaugen
både med veianlegg, beplantning og utsikt.
STOR-OSLO
Professor Sverre Pedersen skrev nylig i „Bolig og
bygg” et opsett om dette tema, som vi tillåter oss
å gjengi her.
Spørsmålet om Stor-Oslos fremtidige byplan er ikke bare
en sak som interesserer Oslo og Akers kommuner. Det er
også en landssak. Det spiller en betydningsfull rolle for
vårt land hvorledes befolkningen plaseres eller tar plass,
og allerede nu bor over en tiendedel av den samlede folke
mengde i de strøk som innbefatter ,,Stor-Oslo”. Og uten
å være spåmann, kan man nok forutsi at denne procentsats
vil vokse fremover årene.
Lar man tingene ,,greie sig seiv”, er det overveiende sann
synlig at Stor-Oslo vil bli en vanlig nord-europeisk storby
med alle de ulemper som denne type er beheftet med. Disse
ulemper er allerede så følelige og ligger så sterkt i dagen,
at der skulde ikke være nogen grunn til å gjøre begåtte feil
om igjen. Og både Oslo og landet som helhet har nu chan
cen til å kunne undgå dem, noget som vilde være meget
heldig for et så lite land som vårt, hvor en feilplasering
av befolkningen blir langt føleligere enn for de store nasjoner
som i normale tider har større resurser å ta av, om der trenges
utbedringer av uheldige forhold og rettelse av begåtte feil.
Efter fagfolks mening hithører de fleste av storbyenes
ulemper fra deres altfor kompakte form. De har vokset
sig store på et for lite område. Der mangler ordentlig skille
rum eller intervaller mellem de forskjellige bydeler. Bydelene
går altså for meget i ett. Dette medfører en altfor sterk
trafikk-ophopning, som oftest også en altfor tett bebyggelse
med derav følgende mangel på lys, luft og områder for
rekreasjon.
Ytterligere mener fagfolk at riktig store byer ikke er nogen
heldig ting. Betegnende i den henseende er det spørsmål
som nettop er blitt stillet til byplanfagmenn i en rekke land:
„Hvad gjør Deres land for å hindre storbyenes vekst?”
Det moderne storbyideal — for det er moter også der
— er den opløste byform (tysk die Streusiedelung). Denne
form består av flere byer som ligger i passende avstand fra
hverandre, men sikret mot å vokse sammen ved klausuler
eller reguleringsforskrifter, som passer på at bondegårdene
i disse spalter får fortsette som bondegårder, skogene får
fortsette å være Skoger. Det skulde også være i bøndenes
interesser, at der blev holdt en beskyttende hånd over dem,
så den nye byform skulde altså forene byens og landets inter
esser. Jeg ser da bort fra de bønder som går med en liten
tomtejobber i baklommen. Mitt byplanarbeide har bare ført
mig lite i kontakt med Oslo, jeg er for lite kjent der — sær
lig i omegnen — til å ha full oversikt over tingene. Men
jeg vil peke på at et ordentlig jordbruksbelte et eller annet
sted ute på vestsiden Aker—Bærum kanskje kunde være en
bra ting. La mig samtidig peke på det sørgelige i at der ikke
blev ordnet med en ordentlig parkstripe langs Frognerbekken
i sin tid da Thorvald Meyers arvinger tilbød gratis tomt.
Da hadde man hatt et lite skille der hvor det nu savnes hårdt.
Kanskje finnes det ute på vestsiden også allerede en eller
annen liten spirende by, som synes å ha livskraft i sig og
som kunde danne centret i den nye by vest for det nuværende
Oslo. Opgaven måtte da bli å hindre disse to i å vokse sam
men. På nordsiden ligger jo allerede Lillestrøm som en slik
naboby. Pass på at det blir — for all fremtid — et bredt
bondegårdsbelte mellem Oslo og Lillestrøm.
Å se Oslo i forbindelse med Drammen idag, er ikke mer
fremtidssak enn det vilde vært å se strøkene bak slottet i
forbindelse med Oslos regulering i 1840.
Hvad det angår at man allerede nu bør tenke på Oslo
i 2000, så er det ikke for tidlig å begynne. 70 år er ikke nogen
lang tid på forskudd når det gjelder en sådan sak.
Om jeg ikke er feil underrettet, kunde man ennu i 1860
— altså for 70 år siden — bare med et par streker på et kart
og praktisk talt uten omkostriinger ha opnådd det, som
vanskelig lar sig gjøre idag: Å skaffe Studenterlunden en
bred tverrgate ned til Piperviken, beliggende på det rette
sted, nemlig med Tordenskjolds gate som midtlinje. Så
for 70 år siden kunde man altså hatt de beste chancer i den
henseende, og idag har vi nok de beste chancer for i store
trekk å forme byplanskelettet for de bypartier som om 70år
skal omgi Oslo.
Å lage en byplan er jo å prøve å se inn i fremtiden.
Det som nu bør treffes bestemmelse om angående Stor-
Oslos fremtid er de store, elementære drag, som har sin rot
i naturen seiv. For den er en merkelig veileder til det som
er holdbart og godt.
PRAKSISKRAVET
VED DE TEKNISKE MELLEMSKOLER
Hr. redaktør.
Deres bemerkning til min artikkel i «Teknisk ukeblad»
for 17. ds. foranlediger at jeg må be om plass for et par
ord.
Den «store bøigen», som hr. redaktøren mener å ha
funnet, eksisterer efter min mening ikke. lethvertfall er
der en annnen bøig, som spiller en større rolle, og det
er den opfatning, som så sterkt atter hevdes i Deres
bemerkninger, at en ung mann, som skal opdrages med
det formål for øie en gang i tiden å bli arbeidsleder,
ikke behøver seiv å kunne utføre arbeidet.
Når man frykter for, at kravet om så lang praksis
før gjennemgåelsen av skolen vil medføre, at utdannelses
tiden for disse folk vil bli så lang, at den vil virke av
skreikkende, så kan jeg kun si, at det efter min mening
da er ganske håpløst å kunne få utdanne dyktige arbeids
ledere hos oss. jeg må imidlertid minne om, at det
foreliggende forslag fra Trondhjems polytekniske for-
454 TEKNISK UKEBLAD Nr. 44 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
