Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
En maktgruppe kaldte man den klubb hvor von Schleicher møtte
von Papen — Herrenklubb. Det var den selvsagt bare så langt som
klubbens medlemmer representerte bestemte maktgrupper i det
økonomiske liv. Det gjorde hrr. von Papen ikke straks da von Schleicher
fandt ham frem — det het da også om ham i Tyskland at han
"representerte ingen og intet". Det var kanskje i dette øieblikk hans
særlige fortrinn for rikskanslerembedet. Men han vandt snart andre.
Han vandt den mest stabile gruppen i kampen. Siden bestod hans
opgave i å forene de avgjørende grupper.
Det tysknasjonale parti omkring Hugenberg var en maktgruppe av
meget stor betydning. Denne betydning lå deri at partiet var den
egentlige representant for konservatismen. — Ikke for den
"revolusjonære" og farlige reaksjon som nazismen representerte. Men for
alle konservative kapitalistiske krefter, særlig i finans og industri.
Så var der en gruppe, kanskje den mektigste av dem alle fordi
den hadde så dype røtter i tysk og særlig i preussisk styre og fordi
ingen av de regjeringer som hadde sittet siden 1918 hadde förmådd
å komme den tillivs på noe vis: storagrarerne. Den preussiske
junker, landjunkeren som gjennem sine små partier hadde vært den
værste og grådigste i kampen om statskassen. Men denne gruppe
hadde sine egne formasjoner og arbeidsmetoder og dens mann blev
tilsisst Franz von Papen, den gamle "Herrenreiter".
Mellem alle disse mektige, men stridende grupper lå der et fast
punkt, kaldt Palatset. Dette punkt lå i Wilhelmstrasse, det var
kredsen om Hindenburg. Kredsen er kanskje for meget sagt — det var
presidenten, med den overordentlige makt som situasionen gav ham.
Det var hans søn oberst Oscar von Hindenburg og rikspresidentens
privatsekretær von Meissner, som var et arvestykke fra Eberts tid
og kjendte trådene.
von Schleicher hadde introduceret von Papen, men han lot ham
falde og det øieblikk inntråtte da Riksværnet selv overtokk makten
i von Schleichers skikkelse. Han forspildte sine muligiieter på en
rekke områder. Den sociale general gav uttryk for at han, som
alle de regjeringer der søkte å gripe det økonomiske onde ved roten,
hadde planer om en jordreform. — Det reiste junkerne mot ham.
Han søkte en vei til forening av alle arbeiderorganisasjoner, men
i samarbeide med deres førere. Han vilde underordne dem, men
ikke terrorisere dem. — Det reiste industri- og finanskapitalen mot
ham. Han søkte samarbeide med nazismen — men fikk bare fått
i Gregor Strasser, en betydlig og fremskutt leder som straks blev
kastet ut av nazismen. — Det skapte et klart og åpent kampforhold
til nazismen. Den vilde ikke la sig politisk undergrave av "den
sociale general". — Kort sagt, han fikk maktgruppene samlet mot sig.
Mens dette skjedde arbeidet Franz von Papen og junkerne, von
Papen hadde selv erobret Palatset, han var av Hindenburgs art og
de forstod hverandre. Nu forenet han de stridende maktgrupper og
beredte veien for en regjering av dem i fellesskap, en regjering som
Riksvernet måtte underordne sig fordi denne regjering var sterkere.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
