Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Om vannkraftanlegg, av J. K. Christie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
i har i de to foregående nummer hørt
litt om forundersøkelser for små vann-
kraftanlegg og orientert oss med hensyn
til vannkraftmaskiner. Imidlertid trenger
vannkraftmaskinen, som andre maskiner,
en innfatning, et fundament, likesom vi
må sørge for å lede vannet frem på en
måte som ikke stjeler for meget av vannets
energi, før det når frem til turbinen.
For å få et grunnlag for planleggelsen,
skal vi først se litt på vannets bevegelses-
vaner, og de fiender som vil stjele ener-
gien. Hovedfienden er friksjonen, dernæst
støt og for skarpe svinger i vannets vei.
Friksjonen mellem vannet og sidene i
rennen, røret, tunnelen eller hvad vi nu
har, kan bli faretruende stor hvis vi slip-
per vannet avgårde med for stor fart. Frik-
sjonen øker nemlig med hastigheten. Ved
liten hastighet blir krafttapet overkomme-
lig selv for lange tunneler og renner.
Det gjelder altså å la vannet strømme
med liten hastighet helt frem til turbinen
for så å sette farten mest mulig op akkurat
idet det går mot eller gjennem turbinen.
Vannet er da heldigvis så føielig, at det ved
god behandling gjør akkurat hvad vi vil
ha det til.
Vi tenker oss et kar med vann som blir
efterfylt på en sådan måte at overvann-
speilet alltid er på samme nivå. Se fig. 1a.
Nær bunnen er der et hull i veggen
hvorigjennem vannet strømmer ut.
Det viser sig da at vannets utstrømnings-
hastighet er den hastighet vannet vilde få
ped å falle fritt høiden H.
Dette er en av hovedsetningene i vann-
bygningen.
Vannet i karret beveger sig naturligvis
også nedover, men med en hastighet så
liten at vi praktisk talt kan betrakte den
som lik null.
Hvis imidlertid tversnittet av karret
ikke var større enn utstrømningsåpningen
(se fig. 1b), vilde vannet gå med stor hastig-
* het nedover røret og friksjonen vilde bli
. TIDENS TEKNIKK
Om vannkraftanlegg.
Av ingeniør J. K. Christie.
stor og stjele energien av vannet. Ut-
strømningshastigheten vilde da bli som om
fallhøiden var h,, den resterende fallhøide h
var gått tapt. h kaller man falltapet, og
vannbyggernes opgave er
frem til turbinen med minst mulig falltap.
Måten å gjøre det på har vi allerede fun-
net. Det er å gjøre tversnittet av tilførsels- |
røret så stort i forhold til utstrømnings-
åpningen at hastigheten blir liten.
Ved et høitrykksanlegg med f. eks. 400
meter fallhøide, vil vannstrålen som forla-
ter dysen og går mot skovlene på pelton-
turbinen ha en hastighet av ca. 88 m/sek.
Hvis dysemunnstykket har en diameter på
S cm., vil vi ved å gi tilførselsrøret ned-
over fjellsiden en diameter på 50 cm., ha
hastigheten nede i ca. 1,5 m/sek. i røret.
Derved vil falltapet bli overkommelig,
bare noen få meter. Det samme gjelder for
et lavtrykksanlegg. Tilførslen er f. eks.
direkte fra åpen kum til ledeskovler og tur-
bin. Gjennemløpstversnittet i turbinen er
litet i forhold til den store kum over, like-
som sugerørtversnittet igjen gjøres rum-
melig. Her blir som nevnt 1 forrige nr.
den for hastigheten bestemmende fallhøide —
lik overvannshøiden som virker ved sitt
trykk, plus sugerørshøiden som virker ved
sugning.
Vannet strømmer mot turbinen med den
hastighet det vilde få ved å falle fritt fra
overvann til undervann.
I kummen og sugerøret vil vene.
bli mindre og avhenge av forholdet mel-
lem tversnittene.
då
h,
Fjart
pil
DL!
Å
Sal OP I
å lede vannet —
Y,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
