- Project Runeberg -  Tilbakeblik paa mit liv- og særlig paa mit missionsliv / 3. Fra min avreise fra Madagaskar 1887 indtil min avsked, mars 1920 /
292

[MARC] Author: Lars Dahle
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

292

norske og utenlandske, ja ogsaa indfødte paa missions-
marken — som jeg i mit lange liv har lært at kjende og
elske, og blandt hvilke jeg kan tælle ret mange som mine
kjære medarbeidere paa forskjellig vis, saa skal jeg ikke
negte, at jeg gripes av en forunderlig følelse. Det er en
blanding av taknemmelighet og vemod. De
fleste av dem er nu vandret bort, og det har kun været
mig forundt at vie dem et mindeord. Og naar jeg nu
blader igjennem «Missionstidende» for de vel tredive aar
jeg har redigert den, finder jeg i hver aargang kjære
navne med kors over eller omfattet av en sørgerand. Det
er vemodig, — men vækker ogsaa taksigelsens tanker.
Hvor meget skylder jeg ikke mange av disse forutgangne,
og jeg føler en sterk trang til at sende efter dem en tak-
sigelsens tanke over deres grav!

Naturligvis blander sig med det vemod som fødes av
mindet om de mange bortvandrede bekjendte og venner,
ogsaa tanken paa at min egen arbeidsdag nærmer sig sin
ende, og at det gjælder itide at gjøre sig reisefærdig..

Det har altid staat saa for mig, at man bør lægge ar-
beidsredskapene fra sig, mens man endnu har kraft til
at gjøre det helt villig og ikke vente til de falder ut av
hænderne, fordi man ikke længer har kraft til at holde
dem.

Ved hvilket alderstrin dette bør ske, kan vel ikke saa
uten videre bestemmes efter aaremaal:; men i almindelig-
het kan det vel sies, at naar vi er mellem 70 og 80 aar,
saa begynder vi at føle — om ikke før — at arbeidsdagen
er til ende. Den Guds mand Moses naadde jo selv betydelig
længere (120 aar) ; men at dette ikke for ham stod som det
almindelige, kan vi se av hvad han uttaler i den 90de
salme: «Vore aars dage er halvfirsindtyve aar, og naar
der er megen styrke, firsindtyve.»

Det har ialfald slaat til med mig. Da jeg var 75 aar,
begyndte jeg sterkt at føle, at jeg ikke længer hadde den
fulde arbeidskraft, hvorfor jeg allerede paa generalfor-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Oct 18 16:56:02 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/tilbakblik/3/0298.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free