Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
33
også kirkegang. Han hadde ikke søkt det i guds-
huset, nei, som moren søkte, når hun tok ham og
Birger med sig hver søndagsmorgen. For henne
var Vårherre en far; hun bar frem for ham sor-
gene sine, prøvelsene — gjorde regnskap, bad om
fortsatt styrke, takket for hjelp. Ja det hadde vært
morens barneforhold til den ukjente ..
Nei, han hadde aldri søkt kirken som moren.
Han fikk heller stå ved at Vårherre hadde vært
god å ha i bakhånden. En slags reassurandør,
når det knep. Men — «der bra folk går er Guds
veier» — det ordet av Bjørnson hadde slått ned i
ham som svært godt. Han trodde Vårherre selv
måtte være med på det. Og — i de senere år hadde
kirkegangen blitt en hvile. Hvile — møte med
moren og møte med menigheten. Når han satt i
stolen nede ved inngangen, kjente han sig ett med
folk igjen — skillet årene hadde ført med sig, svant.
Han var pånytt byens sønn, en røst i koret. Og
når gamlepresten steg på stolen, fikk tankene en
merkelig klar og rolig styrke. Ikke så få spørsmål
hadde løst sig for ham deroppe foran altertavlen
med den blonde slanke englen, som minnet om
Tone Marie.
Igår hadde han hørt den nye kapellanen. En
underlig tale fra en prekestol — en preken i spørs-
målform. Hvad ber du om? hadde mannen spurt.
Hvad er det verdt å be sin Gud om? Og han
hadde spurt om det var sømmelig å be om time-
lige goder, om lykke, velferd og et sorgløst ut-
komme ... Til slutt hadde han svart sig selv.
3 — Nini Roll Anker.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
