Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
152
akkurat det samme, når de har følelsen felles, helt
felles, toner i én akkord, hørlig næsten ... Å de
lykkelige sekundene, når ingen av dem trenger å
ofre litt, slå av litt for å bli ett med den andre!
Siden han gjorde den Oslo-turen har han som
lysnet for hver dag, tenker hun. Det var en god
tur for ham. Ingen kontorskodde i øinene når
han kommer hjem til middagen nå — ikke noget
arbeide med småord og påfund for å få ham til å
smile. Om det så er rynken mellem brynene hans
så er den blitt mindre dyp — hun ser det nok.
Igår satt han og småsang, brummet en liten stump
ute på verandaen — og det var både vinter og
sommer siden sist. Det er vel forretningene også
som glir bedre ... Også er det du! tenker Tone
og myser mot solskinnet som velder inn gjennem
rutene i altandøren. —
Foran huset ligger unge bjerketrær i haug på
singelen, et helt kjerr av hvite, slanke stammer og
blanke blad. Tone sitter i en kurvstol derute,
vendt mot trappen. Hun har stort mannskap å
råde over: chaufføren, gartnergutten, stuepiken og
Johanne. Tre efter tre blir hentet og reist langs
de hvite stolpene — Tone peker: Litt lenger til
venstre, litt høiere op! Og snart er hele den lange
verandaen klædd inn med friskt løv — det hvite,
stilløse huset med speilglassruter og fremspring og
skifertak har fått et muntert sirat, en liten bjerke-
skog som gjemmer de for spede søilene og den for
tunge arkitraven.
«Kom ned og se, Hannemor,» vinker Tone. «Takk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
