Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216
hadde slått frempå i et av brevene sine minnet
sig i ham. Heftig svarte han:
«Jeg tenker ikke tull. Du kunde latt mig gå til
motoren, jeg har sagt fra: jeg har ikke noe å gjøre
her, jeg.»
«Nei. Vi kan være enig om det, herefter. Det
kan bli som du vil, gutt. Men — du kan da koste
på å si mig hvad du vilde gjøre — med skibene,
for eksempel, om på ulykken var ute og det var
dig som skulde stelle med dem?»
Den andre tenkte lenge.
«De fikk seile på fordeling. Deling av utbyttet,
mellem folkene som arbeider med dem. Det er
klart. Så nå. Siden blir de statseiendom, natur-
ligvis.»
«Og han som fraktet dem — som puslet med å
skaffe dem frakter og det andre småtteriet, så de
ikke seiler bakut — ja, det måtte bli dig det da,
når vi skal bli i lignelsen — du skulde dele likt
med fyrbøteren du, da?»
Rasmus tenkte igjen. Det rykketi bryn og leber
på ham, den lange, tette øiefrynsen gjemte blik-
ket. Så reiste han hodet, så bent på Elling og sa
alvorlig:
«Jeg fikk få godtgjort kontorhold og denslags.
Men like andel i utbyttet for alle — forholdsvis
altså. Tror du jeg vilde sitte her og gjøre mig
feit på folkenes bekostning? Når en mann får til
ophold og mat, er det flust; å få nytte evnene sine,
det er vel «mål» godt nok? Det er å arbeide til
egen fordel, det. For om det ingen chancer er til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
