Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
229
— for første gang siden det fryktelige hendte kjen-
ner hun iling av en beslutning, av en vilje til
noget, til noget langt ute i synsringen — om tusen
dager skal hun nå dit!
Hun reiser sig halvt i stolen, vidåpent ser hun
ut over haven. Så roper hun til gutten dernede:
«Fei plenene først, Lars! La bedene være så
lenge ! Få bort alle de visne bladene, så vi slipper
å se dem. »
Og hun vender sig til mannen ved siden av og
sier, som snakker hun til ham for første gang:
«Haven blir like pen igjen, når han får ryddet
op. Det er bare juni enda, rosene har ikke be-
gynt for alvor. Er De glad i blomster ?»
Kapellan Ringebu møter øinene som plutselig
blåner nærværende og store; han ser ansiktet,
som en fin rødme gjør nytt og levende; det tar et
sekund før hans eget feller alvoret; med et litt
usikkert smil sletter han det ut, stirrer på singelen
foran trappen og sier:
«Jeg forstår mig så lite på dyrkete blomster —
men vår prestefrue prøver å lære mig op.» Og han
lar blikket streife den store gressvollen, rabattene,
det rike buskpartiet. «Ja, det må være et kost-
bart anlegg dette, frue.»
«Hannemor er glad i blomster; men hun vil
bare plukke dem.» Solen er blitt varm, Tone åpner
hele kåpen: «Luke er det verste Hanne vet, for det
må hun gjøre hver lørdag — jeg tror hennes mor
er nokså streng?»
– ser ar or
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
