Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
233
«Så De er sikker på Deres natur likevel?»
«Jeg kjenner mig selv, fru Torsen.»
«Ja det tror vi. At vi kjenner oss selv. Og så
en dag . >
Blikket i de blå øinene blir så voldsomt, at man-
nen uvilkårlig ser til siden,
Men hun slutter ikke setningen, — skjelv i røsten
spør hun:
«Hvorfor skal vi være trygge? Hvorfor skal vi
komme i havn? Og verges? Og beskyttes? Det
er ikke det det gjelder; ikke for Johanne; ikke
for nogen.»
Som overveldet av sine egne ord gjemmer Tone
ansiktet i hendene. Så reiser hun hodet og sier,
tynt, litt skarpt:
«Få foreldrene til å sende Hannemor bort. Hun
har så mange onkler og tanter — dem har jeg
ofte misunt henne. Bort fra oss alle sammen skal
hun. Helst et år, et helt år. Hvis De kan få til
det, prest, da gjør De en kjærlighetsgjerning mot
henne.»
Mannen reiser sig; blir stående og se utover
mot fjellene. Farven synker vekk fra det robuste
ansiktet, de ujevne lebene dirrer litt. |
«Jeg skal gjøre hvad jeg kan,» sier han til
slutt.
Da han vender sig mot henne, rekker hun hånden
frem og sier: «takk.»
Han tar den spede, kolde hånden og blir ved å
holde den i sin,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
