Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
298
Tone legger bladet ned og ser ut — op mot sky-
driften høit oppe.
Hun måtte forlate hun også — forlate sitt jeg
for å finne sig selv.
«Det er alltid noget bortenfor det siste vi har
nådd, Tone; og det er alltid mening selv i neder-
lag . . .» Farens ord. Ydmyk — ydmyk som
ham må hun forsøke det.
Hun drev frem og tilbake gjennem værelsene.
Hun ventet ikke Elling ennå; hun gikk og lot sig
omslutte av all ting herinne. I mange uker har
hun vært bortreist — ikke engang blomstene i vin-
duskarmen hadde hun sanset. Hun lot hånden gli
langs stolryggen, strøk den glatte bordplaten —
lyttet på Ellens skritt inne fra spisestuen. Nå blev
bordet dekket til to derinne.
Nei, hun ventet ikke Elling; hvordan kunde hun
da tro det var ham da en bil stanset nede på
veien? Fremme i den åpne havestuedøren stod
hun for å ta imot ham. Noget lyst skimtet frem
bakom buskene . . . fru Bjørnegård og begge små-
guttene kom raskt op gjennem haven mot veran-
daen.
Et hvitklædd menneske i en åpen dør kan ikke
undkomme.
Det var søndag og høitid over det lille optoget.
Guttene hadde blå matrosdrakter på sig; Rosmari
Bjørnegård var i råsilke med hansker på hendene.
Da Tone tok de par skrittene frem til trappen
hadde hun mestret forvirringen — og før hun hørte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
