Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aten. Den greske tragedie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den nye gud og den nye kunst.
33
kunst, som — der hvor den er alvorlig — reiste
menneskeskikkelsen høiere enn den hadde været. Her kunde den gjøre det, i
Aten, hvor livet var sprengfullt, hvor livet føltes som indre veldige
krefter og som skjebnens høie spill. Aiskylos reiser Prometevs
op mot selve Zevs, gudenes øverste. Han står fastnaglet til klippen
og dog ukuelig, selv i sin undergang. Sofokles viste æresfølelsens
vanvidd i Aias, og i kong Oidipos et menneske som er en ball for
skjebnen og dog større enn sin skjebne, skyldig og uskyldig, ren i
sitt indre, men uten à ane det skyldig i det forferdeligste. Men
som også, da det forferdeligste blir åpenbaret, er sin egen dommer,
hever sitt indre i tragisk høihet løs fra den ytre skjebnes redsler.
Evripides viste Medeia som bedragen kvinne i fremmed land. Så
fylles hun av hevnens lidenskap. Den er alt for henne; for sin
hevns skyld dreper hun sine elskede barn. Når det forferdelige
verk er fullgjort, hever dikteren henne op på en guddommelig vogn,
hun høiner sig over livet i stolthet, fordi hun har levet ut den
lidenskap som brente i hennes sjel. Disse mennesker har rusens
veide i sin karakter. Det er ikke klart avgrensede skikkelser,
men deres vesen er åndsmakt. Alt hvad der er i oss av
rettferdig tross, av indre selvfølelse, av lidenskapens glød drages mot
dem, og vi føler at de lever i oss. Slik er den attiske tragedie på
sitt høieste.
Men den begynte ikke som menneskeskildring, den begynte som
en dorisk korsang, sunget av Dionysosfølget i doriske bukkemasker.
Dertil kom en legende, foredraget i det ioniske versemål fra
Demeterkulten, de jambiske trimetre, som et episk recitativ. Den oprindelige
tragedie er således nærmest en kantate med kor og recitativisk solo.
Den attiske tragedie bevarer alltid denne type. Korsangen løfter sig
ut over handlingen, og hovedbegivenheten trer oss ikke imøte som
handling på scenen, men som en budbærers beretning, intens, et
praktstykke av skildringskunst.
Staten optok Dionysoskulten som atensk statskult, den
innstiftet den store Dionysosfest, og her skulde både musikk og
diktekunst, komedie og tragedie konkurrere — alting skulde øves ved
konkurranse hos hellenerne. Tragedien var det vesentlige. Og her
forediet den sig. Bukkekoret blev til gene for dens store poesi.
Så blev bukkene, satyrene, skutt ut til et efterspill, satyrspillet. Man
har et satyrspiil av Evripides, og nylig er der funnet stykker av et
av Sofokles. Det er interessant som historisk dokument, men det
spiller ingen rolle i forhold til tragedien.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
