Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aten. Den greske tragedie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
52
Den greske tragedie.
Og de viser ham som en slik tids dikter. Der var i hans natur
det som kom en slik tid imøte.
Underlig er det at hans verk faller innenfor den greske
tragedies religiøst pregede krets. Men ennu underligere er Evripides’
forhold her. Han som fremstillet „menneskene som de er", hadde
ved siden av sin realisme en retning mot mystikk i sin karakter og
det slo inn hos ham. Han gir oss billede av all verdens usselhet
og lavhet; vi får en besk smak i munnen når vi leser ham, som
vi får det når vi leser Strindberg. Men så litt som Strindberg tror
han på den virkelighet, som det er ham en grum nydelse å gi
billede av. Trenger han billedet av virkeligheten inn i tragediens
myteverden, så lar han også myten sprenge virkeligheten. Han piner
oss ved å gjøre optrinet skjærende og han forbløffer oss ved å vise
at det hele er ingenting. Men han lar oss ikke slippe for tragediens
gru. Oldtiden kalte ham for den „mest tragiske", og vi kan gi den
rett, når vi opfatter det som den voldsomste, den mest effektfulle.
Trangen til voldsomhet lå i hans natur. Flere av hans stykker,
Adromake, Herakles, Heraklidene, begynner med at
hovedpersonene har søkt frelse i et tempel og at de skal slepes ut derfra
for å drepes. Han ynder også det voldsomme omslag. I Herakles
sitter Herakles’ hustru og barn slik i templet og det er på nippen
til at deres fiende skal tvinge dem til skrittet ut i døden. Så
kommer Herakles plutselig, befrier dem og dreper fienden. Men ned
fra himlen stiger vanviddsvetten, hun forvandler Herakles; i villelse
dreper han hustru og barn, som han nettop har frelst. — Hevnen
er et yndlingsmotiv hos Evripides og i Medeia og Hekabe har han
giit hevntragedier så ville at de tar pusten fra oss. Denne dikter
som har skildret verden som den er, har nådd sitt største mesterskap
når han skildrer lidenskapens veide.
Der står Medeia. Hun har ofret sitt liv for Jason, og Jason
har sveket henne. Hun er ensom i fremmed land, barbarkvinne
mellem hellenerne, trollkvinne og rasende, derfor fryktet og nu
forvist. Med alle overtalelsens kunster får hun tigget sig en dags frist
og nu møtes hun med Jason. Han taler kjølig og pent og hun raser
mot ham, — det er den evige strid: den troløse mann mot
lidenskapens brus i et kvinnehjerte. Jasons sak er skitten, men realisten
Evripides vilde at vi skulde få høre ham forsvare sin sak. Han
innrømmer og forklarer sig, han preker fornuft og kultur, og han
vil endog støtte henne. Med ett ord: svik! slår hun alle hans
argumenter til jorden og avviser hans hjelp med hån. Så ved næste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
