Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den greske prosalitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
88
Den greske prosalitteratur.
Han samler den lille utvalgte krets i en annendagsfest for å feire
Agatons seier med sin tragedie. Alle skal de prise Eros og de
gjør det hver på sin vis, den elegante dikter Agaton i skjønne
fullkomne fraser, Aristofanes i sin herlige lignelse om menneskene som
er overskårne halvdeler av et dobbeltvesen og som alltid søker sin
annen halvdel, — deri består Eros’ makt. Alt går ut på
lovprisning av Eros, han biir harmonisk, han blir sterk, han biir
urgammel, han biir evig ung. Men en stopper lovprisningen, det er
Sokrates. Han vil vite hvad Eros er, han er en attrå, en lengsel,
derfor er Eros ikke selv skjønn, men higer mot det skjønne og vil skape
i det skjønne. Ved Eros drages vi mot det skjønne, skjønne legemer,
skjønne sjeler, skjønne tanker, alt skjønt overhodet. Og gjennem alle
skjønnhetens former åpenbarer sig så, plutselig, det herligste:
skjønnheten selv, skjønnhetens vide hav, skjønnhetens idé. Vi skuer
guddommen selv.
Platon har forstått at dette er langt fra den virkelige Sokrates,
slik som han var, og han lar Sokrates fortelle at det blev forkynt
ham av Diotima, seersken fra Mantineia.
Men så vender han tilbake til virkeligheten. Inn kommer
Alki-biades med en glad rus, med fløitespillersker og lystig følge. Han
tar ordet. Det blir en yr lovprisning av Sokrates. Han ser ut som
satyren Marsyas, men når han taler, blir man grepet. „Av denne
Marsyas er jeg blitt satt i en slik tilstand at jeg ikke syntes jeg kunde
leve, om jeg forblev som jeg var. Han alene har fått mig til noget
som ingen vel skulde ha trodd om mig: til å skamme mig. For
ham alene skammer jeg mig.“ — Sokrates’ samtaler er løierlige, han
taler om de mest daglige ting, pakkesler og smeder og skomakere og
garvere, og det synes som han bare mener det som ordene sier: de
tåpelige ler av dem. Men nei, trenger map inn i dem, ser man at
meningen er helt og holdent noget indre, og at de er rent guddommelige.
Platon har her spøkende forklart oss gjennem Alkibiades’
dundrende tale, hvad Sokrates’ person betyr i hans forfatterskap.
Sokrates er den moralske makt, men han er også ironiens
balanser-kunst, som kan få tanken til lett og sikkert å svinge sig fra
hverdagens håndgripelige verden til åndens svevende verden. Slik gjorde
Platon samtaleformen, dialogen, til bæreren for denne sin kunst, hvor
blikket for den ytre situasjon, for personene, deres tale, deres
temperament er vidunderlig, men dette bare er en skjønn innfatning for
tankens edelsten med dens dype glans. Men for det høieste i sin ,
tenkning har Platon et annet uttrykksmiddel: hans „myter", hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
