Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den latinske litteraturs fremvekst og gullalder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
106 Den latinske litteraturs fremvekst og gullalder.
mot følelsen i hans egen sjel, en selvovervinnelse, og det er i denne
kamp han kjempet sig frem til den klarhet og løftning som
videnskapen kan skjenke. Derfor får hans dikt De rerum natura („Om
naturen“) sitt strenge, mektige preg. Det er et dikt om evighetens
faste lov, hvorunder mennesket lever sitt korte spann av tid og
forsvinner for alltid. Resignasjonens klarhet blir sjelens lykke og et
fredfullt liv i stille forhold denne lykkes jordbund. Men det høieste
er erkjennelsen, det er den høie klarhet som fyller sjelen, når den
fatter den strenge lovmessighets skapende makt, som danner verden
ut av atomenes hvirvler og evig lar verden forgå og fornyes efter
sine lovers evige, alltid virkende gyldighet.
Lucretius vinner prisen ved sin høihet og strenghet i tankegangen.
Men i Gajus Valerius Catullus (87—54 f. Kr) har den latinske
litteratur sin lyriker som først og fremst lever ved sin
umiddelbar-het. Han kom som ung fra Gardasjøen til Rom, han gikk op i
hovedstadens bohemeliv. Men det var hos Catullus et drag, som
taler om at han har keltisk blod i årene. Der er et brus av
følelser i hans sinn og han lar oss fornemme det på alle måter. Hat
og hånsord kan han sende, rå og bitende, og hans sanselighet synes
ikke å kjenne grenser og heller ikke å kjenne skam. Men så blev
han fanget av en kokette; i hans dikt heter hun Lesbia, hennes
virkelige navn var Clodia. For henne var den unge dikter en
munter episode, men hos ham fikk denne kjærlighet hele hans
dikter-evne til å spille op; alle følelser fikk han uttrykk for i sine dikt til
henne og om henne. Hele elskovens rus er i det dikt hvor han
roper: La oss leve, min Lesbia, la oss elske! og hvor han atter
og atter vil ha tusen kyss og siden hundre, så lenge til det går
rundt for dem og der ikke blir rede på nogen tall. Med skjelmsk
høipatetisk stil synger han klagesangen, når Lesbias spurv er død.
Kommer der en knute på tråden mellem dem, forstår han samtidig
å true med kulde og farvel og så igjen å lokke med all deres elskovs
sanserus. Forgjeves! Skinsyken når ham. Han hater og han elsker.
Han vet ikke hvorfor. Men slik er det, han kjenner det og han
martres i kval. — Han stirrer fortvilet på sitt eget hjerte. Han ber
gudene om å fri ham ut, han ber ikke at hun pånytt skal fatte
kjærlighet til ham. Nei, denne kjærlighet må han rive ut av sitt
hjerte. Om det er mulig eller umulig — det samme! Han må
gjøre det. Og til slutt får hun høre det. Hun har kanskje gjort et
tilnærmelsesforsøk. Så svarer han hårdt: La henne holde sig til
alle sine galaner, ingen av dem elsker hun, men hun gir sig hen til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
