Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Shakespeare
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
302
Shakespeare
levde av å passe hestene for adelsmenn som var i teatrene. Så
kom han innenfor, blev skuespiller og teaterdikter, hans bane
begynner.
Han tok fatt der hvor de andre hadde begynt.
Redselstrage-dien i Senecas stil, slik som Kyd hadde gitt den folkelig engelsk form,
Marlowes store karakterdrama med den brusende patos, Greenes
idylliske komedie, Lylys prikkende åndfulle stil, — alt er
Shakespeare med på. Man har av ham morddramaer som Titus
Andro-nikus, man har historiske dramaer, som de tre deler av Henrik den
sjette, hvor sammenhengen er temmelig løs, der er komedier hvor
Euphues-stilen blomstrer med søkte lignelser og skruede vendinger,
med et utall av ordspill og vitser, som er en lidelse for oversetterne,
fordi de ikke kan gjengis. Shakespeare er med på det, han gjør
nok narr av overdrivelsene her, men han har aldri frigjort sig helt
for denne stil. — Man finner her scener og replikker som f. eks.
ligner så nær på Marlowes stil, at man har ment ingen annen kunde
skrive dem. Shakespeares forfatterskap er her omstridt. Den
litterære eiendomsrett var her ikke til. Teatrene lot bearbeide de stykker
de fikk fatt på og ofte var der flere forfattere om samme stykke.
Man har da tvilt på om de stykker der går under Shakespeares
navn er hans egne eller han bare har overarbeidet andres verk.
Men mer og mer synes det som man tror det er Shakespeare selv,
helt og holdent, som trer frem her, og at han mesterlig skriver i de
andres stil, før han har skapt sin egen.
Høiere og høiere mål stiller han sig. I Rikard den tredje gir
han et drama hvor stilen er efter Senecas mønster og karakteren er
slik som Marlowe skapte den; den ville, herskesyke mann, som slår
ned sine fiender, og når hans forbrytelser har hevet ham til
konge-tronen, også slår ned hver som kan reise sig mot ham, og ikke
minst dem som har været hans medhjelpere i mord. Han trosser
og han hykler. Men til slutt, når skjebnens time kommer for ham,
ser han alle sine ofres gjenferd; de forbanner ham og ønsker lykke
for den rette konge, — det er Elisabeths farfar. I den første scene
har Shakespeare overbudt Marlowe. Tamburlaine beiler til
Zeno-krate, når han har fanget henne. Ennu verre er det hos Shakespeare.
Gloster (senere Rikard den tredje) har været med å myrde Annas
mann og hennes svigerfar, kongen, og han møter henne, som hun
fører svigerfarens lik til bisettelsen. Han tvinger dem til å stanse; hun
raser mot ham; han svarer med å prise hennes skjønnhet og hennes
stemmes musikk. Hun beskylder ham for mordet, han nekter først,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
