Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske klassisisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
368 Den franske klassisisme.
som vidner om den oplevelse der ligger bak ordene. Idealet er ro,
klarhet og sikkerhet, men det bæres av troens inderlighet og under
det gløder den romantiske lengsel der vet at den aldri selv kan
tilfredsstilles. Derfor bøier mennesket sig i støvet for Gud og får sin
lykke ved hans nåde.
Samtidig med Pascals Tanker blev et verk av en annen
ubarmhjertig menneskekjenner forfattet. Hertugen av La Rochefoucauld
(1613 — 1680) skrev sine „Maximer“. En samling korte knappe
setninger. Han var født 10 år før Pascal og hadde i sin
ungdom deltatt i tidens feider. Men han passet ingensteder, han var
modig og begavet, men det var som han hadde en indre usikkerhet,
der aldri lot ham fullende noget av de mange foretagender han
begynte på. I sine eldre år trakk han sig tilbake i en krets av venner,
og hadde sin bitre glede av å utforme sine erfaringer om
menneskene i ubarmhjertige setninger. Det er som han overalt vil
destillere og pulverisere menneskenes edle følelser og store handlinger.
Det ser ut som kjærlighet, som mot, som iver for andres vel. Men
hvor ofte ligger der bak alt dette vakre forfengelighet, lyst til å gjelde
for mere enn man er, trangen til å sole sig i andres dyrkelse eller
å sylte sig ned i sin ulykke. Man har sagt at det manglet La
Rochefoucauld at han ikke var kristen. Han er på vakt mot det skjønne
og edle, ikke så at han nekter idealet, men han er stadig mistroisk
overfor dets åpenbarelse, dets fremtreden i handling. Er kjernen
like kraftig, så er det alltid som det biir flosset i ytterkanten; der
kommer livets usselhet stadig til å spille inn. — Og han nyter sitt
skarpsinn, han arbeider med å forme sin setning, til den blir
fullkommen, „til der danner sig en dråpe lys på spissen av hans penn“.
Derfor leser man hans setninger med den dobbelthet i følelsen som
vi ofte har overfor fransk litteratur — vi har gieden over det sikre
treffskudd og over det sylhvasse uttrykk. Men samtidig føler vi
mismot, føler tilliten til det store og gode i livet svikte, føler at livets
usselhet når inn, der hvor vi håpet å være fri for den. La
Roche-oucauld lar oss se vrangsiden av den heroisme som besjelte det
første slektledds litteratur i den franske klassisismes epoke.
Der kom et nytt slektledd, som ikke vilde være med på denne
ophøiede heroisme. Det vilde vise menneskene som de var. Boileau
kalte litteraturen fra dens sveven i skyene til natur, til sannhet, til
sund fornuft. Molieres komedie viste menneskene som de var.
La-fontaines fabler skildret dyrene slik at man overalt så menneskene.
Og Racine omskapte tragedien fra viljestorhetens høie drama, som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
