Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Italiensk komedie og tragedie på 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
86 Italiensk komedie og tragedie på 1 7 OO-tallet.
han om ånd og smak i den tid som kom til orde i romantikkens
århundre.
Også tragedien kom i Italia under påvirkning fra Frankrike på
1700-tallet. Tragedien hadde vantrivets mellem opera og maskekomedie.
Men den lærde Francesco Scipione Maffei (1675—1755) hadde
stor sukces med sin tragedie Merope, den blev europeisk navnkundig
og Voltaire benyttet den da han skrev sin tragedie om det samme
emne. Sin tragiske dikter fikk Italia dog først i siste halvdel av
århundret i Vittorio Alfieri.
Han var født 1749, var adelsmann fra Piemont — som lå
utenfor det egentlige Italia og var halvveis fransk. Han var en ekte
aristokrat, melankolsk, vill og trossig og i sin ungdom hadde han
faret rundt Europa som den ville rytter. Han kom tilbake, begynte
å studere litteratur og skrev en tragedie Cleopatra, som blev opført
i Turin 1775 og gjorde lykke. Han så imidlertid at han hadde
meget igjen, han var da 26 år. Han brøt over tvert, lot sine ridehester
og sine kjærlighetshistorier fare, studene litteratur, skrev tragedier
og i 15 år levde han som dikter. I Florens traff han grevinne Luise
av Stolberg, som var blitt gjort til grevinne av Albany og gift med
den Stuartske pretendent, den fordrukne Karl Edvard. Det kom til
et kjærlighetsforhold mellem dem, efter års forløp blev grevinne
Albany skilt fra pretendenten og bosatte sig sammen med grev Alfieri
i Paris. Men så kom revolusjonen, Alfieri jublet ved Bastillens fail,
men snart lærte han å hate „pøbelherredømmet“ likeså meget som
han før hadde hatet „tyrannene". Han forlot med grevinne Albany
Frankrike i 1792 og tok bolig i Florens, hvor han døde 1803.
Med hele sin sjels glød elsket Alfieri friheten, han „foraktet
slaver og hatet tyranner". Hans diktning deklamerer alltid mot
frihetens fiender. Hans tragedie er som han selv, kort, streng, uten
poetisk klang og fylde, men ånder en brennende lidenskap og en
dyster melankoli. Han gjør den mere klassisk enn de franske
klassikere, han innskrenker personenes tall, han gjør handlingen enkel,
dialogen maktfull og stryker hvert overflødig ord. Han har byttet
de rimede vers med blankverset. Hans tragedie kan da være tørr,
men dens patos er veldig og hans tragiske karakterer er sønderrevne
i sitt indre, mørke, skjebnemerket. Der er Klytemnæstra (i hans
,,Orestes“) sønderslitt mellem kjærligheten til sine barn og
kjærligheten til sin elsker, som er deres fars morder og deres dødsfiende.
Og der er navnlig hans Saul — i tragedien av samme navn. Han
er i raseriets vold, men han er samtidig den edle og stolte konge,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
