Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den gamle Goethe.
179
verdensdikt mere enn et menneskedrama. Refleksjoner og
beskrivelser tynger Goethes verker fra hans alderdom. Allerede i
Valg-slektskapene merker man det, et parkanlegg beskrives i det
uendelige og Goethe lar sin heltinne, den unge Ottilie, føre en dagbok, full
av sentenser, der taler ut fra en livsvisdom, som ikke er den unge
pikes, men den gamle Goethes.
Og dog er Valgslektskapene sublim i sitt anlegg og mesterlig
utført med den aldrende Goethes sikre nøiaktig avveiende kunst og
i hans rolige fortellerstil. Det er en kunst, hvor de små ytre ting
viser sig som tegn for de indre følelser, hvor de biir nødvendige
ledd i den store tragiske skjebnes kjede. Og det er en diktning,
hvor prinsippene synes å stride mot hverandre, den taler om
kjærligheten som naturmakt, men den forkynner også ekteskapets
hellighet.
Edvard har som enkemann funnet igjen sin ungdomskjærlighet,
Charlotte, som er blitt enke og har en voksen datter. De gifter sig
og bor på hans slott. Charlotte er moden og betenksom, Edvard
av dem som aldri blir gamle, full av ynglingens heftighet. Men han
får sin venn „majoren" og hun sin niece Ottilie til å bo hos dem,
og så biir det „valgslektskapets" dragende og opløsende prosess vi
biir vidne til. Det unge i Edvards natur drages mot den unge pike,
og det rolige par Charlotte og majoren får en stille tilbøielighet for
hverandre. Goethe har latt glansen hvile over Ottilie Hun er stille,
forsakt, men alle tiltrekkes av hennes blide vesen. Hun er fullt klar
over sin skjebne, med åpne øine drages hun inn i denne
kjærlighet. Og Edvard stormer på, han holder sin store fest og det er
Ottilie han holder festen for. — Allting går omvendt av hvad man
rent ytre sett skulde tro Edvard og Charlotte får et barn, men det
har majorens trekk og Ottilies øine, det er „avlet i dobbelt
ekteskapsbrudd", mens de begge drømte hver om sin elskede. Ottilie
passer det; ved et ulykkestilfelle drukner det. Og i sin fortvilelse
føler Ottilie at hun må opgi ethvert håp om å bli Edvards. Det er
den „forsakelse" som var hellig for Goethe på hans gamle dager,
den som syntes ham å være soning for alt i livet. Med en
uimotståelig rørende og blid bevegelse avviser hun Edvards heftighet. Og
så biir Goethes skildring sublim: der skjer ikke noget og dog ligger
der som en tragikkens anelse over det hele, og anelsen går i
op-fyllelse. Atter er de fire sammen som i den gryende kjærlighetstid,
Ottilie går taus, men blid og munter om mellem dem. Men hun ber
dem ikke trenge inn på henne, i hemmelighet sulter hun sig ihjel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
