Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Emigrantlitteraturen i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
212
Emigr antlitter atur en i F rankr ike.
motstand mot hans kjærlighet, skjønt hun elsker ham. Hun har
lovet sin kristne mor å bli ugift. Da hun merker at hun ikke
formår å holde løftet, tar hun gift og hun utånder i hans armer hos
den gamle misjonær. Imidlertid måtte Chateaubriand vende hjem og
så kom revolusjonen. Han sluttet sig til emigranthæren, det var
ærens bud til ham; men han nærte ingen hengivenhet for
kongehuset, ingen tro på dets sak. Såret måtte han slepe sig fra
slagmarken og siden i England døie all emigrantens nød. Han skrev
en bok om revolusjonen, den hadde utslukt all tro hos ham. Og han
syntes man var på vei tilbake til barbariet. Men hans mor sendte
ham fra sitt dødsleie bud om å holde fast ved sine fedres tro; han
fulgte budet og utgav sin bok „Kristendommens geni" (Le Génie du
Christianisme).
Han søkte i kristendommen vern mot den lede og tomhet, som
griner ham i møte overalt. Den er grunnstemningen hos ham.
Overalt søker han å fly den. Han klynger sig til slekt, hjem, tradisjon,
fortid. Han jager efter lidenskapens fylde og fantasiens henrykkelse.
Og her gir kristendommen ham hjelp på begge måter. Den er
slektens religion, den har tradisjonens fasthet, i den har mødrene
bedt over våre vugger, i den har fedrene bøiet kne og den har lyst
fred over deres båre. Dens mørke katedraler rummer en hel fortid,
er helt fylt av avdøde slekter.
Men kristendommen fengsler ham også, fordi den hviler på et
mysterium og passer for menneskets natur. For menneskehjertets
vesen er det evige begjær. „ Neppe har sjelen opnådd hvad den
begjærte, så begjærer den på nytt. Hele verdensaltet er den ikke nok,
bare uendeligheten kan tilfredsstille den.“ Kristendommen biir derfor
hjertedypets religion, den har bevart „demringen" over „hjertets
avgrunn". Den har „fylt seilet for dyden og mangedoblet
samvittighetens storm over lasten". Og som den fatter uendeligheten i
menneskehjertet, forstår den også uendeligheten i naturen. Fra
renessansen og til revolusjonen hadde man skildret naturen efter
antikkens mønster og fylt den med en del guddommelige vesener av
annen og tredje rang, nymfer, fauner, Luna og Zefyr. Nu forjager
Chateaubriands kristendom disse hedenske småguddommer.
„Flodene har knust sine små urner og nu styrter de dypets vann ned
fra fjelltindene." Den sanne Gud er vendt tilbake til sine verker og
har skjenket naturen sin uendelighet. Skogene er fri for sine fauner,
og fulle av den uendelige guddom. „Profeti og visdoms gave,
mysterium og religion synes evig å dvele i deres hellige dyp." Chateau-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
