Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den yngre romantikk i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Frihetskrigens diktere.
229
slags vers, fra kunstfulle sonetter til enkle sanger, og alle poeter var
med. Bare en stod utenfor bevegelsen, den gamle Goethe; han så
kjølig og bittert til, mens villskap og sverdklirren brøt løs i
diktningen. De unge krigere sang av fullt hjerte, Theodor Korner, som
falt i kampen, Schenkendorff og andre, og kraftigst av alle sang Arndt.
I kampen blir alle landsmenn brødre, de rekker hverandre hånd,
klinker og tømmer begeret, slutter rekkene, svinger fanene og
sverger å gå til død eller frihet. Trompetene blåser, soldatene går på
og roper hurra. Her luer hatet mot tyrannene, det gjelder å fri sig
av forsmedelse og der kan vinnes hevn. Det ildner dem, mann for
mann; de står som en broderskare og Gud er med dem. „Den Gud
som har latt jernet gro, — han vilde ingen treller." De drømte om,
de kjempet for Tysklands frihet og enhet. Men da seiren var vunnet,
falt regjeringene tilbake til det gamle stell. Tyskland blev likeså
enevoldstyrt og likeså splittet som det hadde været. Kraftkarene
fikk nøie sig med å slåss innbyrdes, studenterdueller florerte. Men
det ulmet også mellem professorer og studenter ved mange
universiteter. Regjeringene blev nervøse, åpnet undersøkelser mot alt
„demagogisk" vesen og kastet mange urolige hoder i fengsel. Selv
Arndt blev innviklet i demagogprosesser og avsatt fra sin stilling som
professor i Bonn.
Som hos Kleist møter vi hos andre forfattere i samtiden forenet
en romantisk overspenthet og en hårdhendt realisme. Således hos
dramatikeren Friedrich Zacharias Werner (1768—1823). Han
levde et utskeiende liv, men var samtidig meget religiøs. Til sist
blev han katolsk prest og hans fanatiske prekener grep mange. Han
forherliger mennesker som lider og ofrer sig, men på den måte at
han fyller sine stykker med marterscener, man ser mennesker bli
knepet med gloende tenger og kokt i tjæregryter. Med sitt
enakt-stykke „Den 24. februar« åpnet han rekken av de såkalte
„skjebne-tragedier". Hos ham og hans efterfølgere — Müllners „Schuld" er
det mest beryktede, Grillparzers „Die Ahnfrau" det mest poetiske
verk av arten — herjer skjebnen menneskelivet. Slekten har sin
bestemte ulykkesdag — alle redsler i familien er hos Werner skjedd
den 24. februar, — og slektens døde går igjen; de gamle mordvåben
drøner mot veggen, da krever de nytt blod. Alle varsler
akkompagneres av stormens hyl og ravnenes skrik. De stakkars mennesker
aner ikke de ulykker som de er med i, men redslene avslører sig
i all sin gru; det er elskov mellem søsken, faren dreper sin
hjemvendende sønn o. s. v.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
