Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Béranger.
353
nemlig Napoleons-legenden om „den lille korporal" og hans grå
frakk, — og Napoleon var jo den „hydra" som man hadde beseiret.
Disse sangers munterhet og sunde sans var uimotståelig. Béranger
var liberal på borgerlig vis. Gud var både klok og snild, han tilgav
oss våre skrøpeligheter. Prestene skulde utdele velsignelser og ikke
genere nogen. Og den hyggeligste konge var „Kongen av Yvetot",
som lot sin Jeanneton krone ham hver aften med nattluen. Om
borgernes forfengelighet og kvinnenes snedighet kunde han skrive
helt frydelig og få servert sine uanstendigheter slik at de virkelig
kunde passere; det var nu det frydeligste ved det hele. Og når han
sang om sig og sin Lisette, var det den rene natur, gemyttlig og
kjælent og uten nogen høie følelser. All ting gikk muntert i raske
melodier, i kvikke vers og livlig fremstilling, man hadde menneskene
for sig og blev spart for alle naturstemninger. Béranger var alle
kneipers yndlingspoet.
Men det nye lot sig ikke stenge ute. Det strømmet inn fra
England med Walter Scott og Byron, fra Tyskland med Schiller og
Goethe, og navnlig gjorde E. T. A. Hoffmann lykke. Charles
No-dier aspirerte med sine fantastiske fortellinger til å bli Frankrikes
Hoffmann. Og en dag i 1820 utkom „Méditations poétiques*
(Poetiske betraktninger) av Alphonse de Lamartine (1790—1869). Det
gamle var blitt nytt, den gamle stil hadde fått ny sjel. Det var et
tilfelle som kan sammenlignes med det vi finner hos Shelley.
Edmund Gosse har i sin „Modern English Litterature" fremhevet at
når der hos Shelley trekkes fra det som er enestående for ham, får
man tilbake et stil-lag fra omkring 1760. Slik skrev Lamartine også
den gamle stil, men han skrev den slik som ingen kunde skrive
den før ham. Stemningen var ny i fransk litteratur. Og det var
stemningen han la vekt på. „Jeg tror — skrev han — at de skjønne
verker finnes som en kraft i sjelen, og det har lite å si, om de
kommer ut derav eller ikke." Stemningen var bløt og skjær. Her
var Jehovah i den stille susen og ikke i stormen. Hans kjærlighets
historie hadde gjort ham til dikter. Forelsket hadde han alltid været
fra han blev voksen. Men den kjærlighet som hadde fått poesien
til å springe ut hos ham, var sorgfull. Han traff den gamle doktor
Charles’ unge frue i det berømte badested Aix-les-Bains i Savoyen,
hvor hun søkte helsebot for den ubønnhørlige tæring. Han har
siden i sin bok Raphael fortalt denne kjærlighetshistorie. Han har
poetisert den. Det er en elskov som har døden for øinene og
himlene åpne over sig og som med overfølsomme nerver mottar
inn-23 — Bing. ir.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
