Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den menneskelige energi.
391
De lærer mig, Stendhal, bedre enn de naturlige å forstå det
menneskelige vesens energi, som har de tusen skikkelser, og som det
er min lidenskap à studere under alle dens forvandlinger.
Mellem de unge vant Stendhal en venn i Prosper Mérimée
(1803—1870). De lignet hverandre deri at de begge var romantikere.
Begge hadde de forkjærlighet for Syden, og for de tider og de
mennesker i hvem lidenskapene blusset uhemmet, hvor spillet gjaldt liv
og død, og hvor det blev spillet med en vilje som aldri vek tilbake,
og med et lettsinn som så gladelig tok det lille skritt fra fest og til
kamp på pistol og kårde. Og dessuten så begge på menneskene og
livet med lumsk ironi. Men Mérimées ironi viste sig også overfor
publikum. I sine første arbeider holdt han sine lesere for narr.
Han utgav den spanske skuespillerinne Clara Gazuls teater, han
utgav en samling av illyriske dikt, titelen var „Guzla“, navnet på den
illyriske strengelek. De var alle sammen, både diktene og
teaterstykkene, laget av Mérimée selv. Tyske videnskapsmenn, ja, selv
Pusjkin tok hans „Guzla“ for god vare, og oversatte hans franske
prosa „tilbake" til „originalens" versemål. Ikke nok dermed.
Stykkene i hans Spanske teater er tragiske, men med sin
slutningsre-plikk slår Mérimée stadig en strek over den tragiske stemning. Han
vilde likesom stå fritt overfor sitt emne og sin skildring. Og fordi
han således ikke vilde gi sig selv hen i sitt verk, søkte han sitt emne
fra fremmede land og andre tider. Han elsket å fremstille det som
er „anderledes", elsket å skildre skikk og tenkemåte, som var
motsatt hans egen tids og hans eget lands. Det hørte med til den dype
ironi som lå i hans vesen. Og ikke mindre naturlig var det for
ham å fremstille dette fremmede som ganske selvfølgelig. Hans form
var tettsluttende og tilknappet. Hans kunst består i ikke å si et ord
for meget.
Han viste det i sitt lille mesterverk Nlateo Falcone, en
fortelling fra Korsika som utkom 1829. Hos landsbyens høvding Mateo
Falcone er bare hans eneste sønn, den tiårsgamle Fortunato hjemme.
Da høres skudd, da kommer der styrtende en blødende mann,
navngir sig som Gianetto Sampiero, en banditt der er forfulgt av
soldatene, og ber gutten skjule ham. Men gutten gjør innvendinger, da
true» Gianetto med å drepe ham. Gutten blåser i truselen. Da sier
banditten: „Du er ikke sønn av Mateo Falcone, når du lar mig bli
tatt utenfor ditt hus."
Det hjelper. Men gutten spør hvad han får for å skjule ham.
Da så Gianetto drar frem et stort femfrankstykke, griper Fortunato
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
