Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nordisk romantikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
54
Nordisk romantikk.
hvis utvikling svarer til naturens, så at de åndelige prosesser er
sidestykker til naturprosessene innenfor åndens område. Slik bygges op
tilværelsens store sammenheng. Under denne synsvinkel fatter man
sammenhengen i menneskehetens historie. Og i historiens midtpunkt
står Kristus. Steffens talte med ånd og ild, han angrep freidig dem
som man holdt for autoriteter. Og han ødela ved disse foredrag
sine chancer til å bli professor ved Kjøbenhavns universitet. Men
disse foredrag tendte i de unges sinn. Og de kom i en tid, da
slaget på Reden hadde gitt ungdommens følelser høispenning, Der
gikk nu den unge Adam Oehlenschläger (1779—1850). Han hadde
forsøkt sig på forskjellig uten videre hell, hadde besvart
universitetsopgaven om den nordiske mytologis poetiske anvendelighet og fått
sitt accessit, hadde prøvd sig som skuespiller og var funnet
halvveis brukbar. Men den friske unge mann hadde ikke funnet sig
selv. Han hadde et bind dikt under utgivelse, han arbeidet på en
nordisk fortelling. Nu møtte han Steffens og der fulgte den
navngjetne historie om de 16 timers samvær under stadig samtale,
Oehlenschläger kom til Steffens kl. 11 om formiddagen, de spaserte
sammen, de spiste sammen, de talte, talte, talte. Kl. 3 om natten gikk
Oehlenschläger hjem og skrev „Guldhornene*, sitt
gjennembrudds-dikt. De gamle gullhorn med billeder og runer var funnet på
1600-og 1700-tallet av en ung pike og av en kar som pløiet marken; nu
var de forsvunnet, man visste ikke hvordan. For dikterens syn biir
hornene hellige gaver fra de gamle guder. I natten under
stormbrus og toner i luften møtes gudene. De ser ut som guder skal se
ut: „De sig møde, de sig møde — de forklarede høie —
kampfarvede, røde — med Stjerneglans i. Øie." Skildringen innledes med
et ord „kampfarvede", der virker som en oldnordisk kenning. Den
store dags morgen lever i den gamle verden. Hrimfaxe den sorte
— puster og dukker — og i Havet sig begraver. — Morgenens
Porte — Delling oplukker, — og Skinfaxe traver i strålende Lue —
på Himmelens Bue." De nordiske guddomsvesener har fått liv og
skikkelse. Så begynner versene å danse om henne som skal finne
hornet, „det skjønneste skjønne, en mø". Hun svever hen over
marken i de letteste rytmer og „snubler — og stirrer og skuer —
gyldne Luer" og rødmer og bever og sitrer og undres når hun løfter
gullet. Man minnes uvilkårlig Gretchen foran Fausts juvelskrin.
Et sekel svinner. Ved det næste gullhornfund utvider
perspektivet sig. Gudene skjenker hornet til „de sjeldne Faa". Det er de
romantiske sinn, dem „som ei Jordlenker binder", „som ser
Gud
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
