Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nordisk romantikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Oehlenschlägers Aladdin.
57
imot å skulle forsvinne, slik som det bør sig hos en eventyrhelt.
Oehlenschläger vilde vise at Aladdin utvikler sig til selvbeherskelse.
Han gav et eksempel derpå i sin nordiske fortelling Vaulundars Saga.
Helten holder der rolig fast ved sitt forsett, og vinner seier, mens
hans brødre er den personifiserte romantiske smeltende følelse og
den romantiske lengsel uten mål. Men dette merkes der lite til hos
hans Aladdin, i ham er først og fremst Oehlenschlägers raske blod,
hans Adamsnatur, og Oehlenschläger er mere helt, og fullt dikter,
når han dikter med sitt blod enn når han dikter med sin tanke, som
kan være borgerlig og tam. Men i det avgjørende øieblikk tar
Oehlenschlägers Aladdin sig det lett med moralen, han gir sig uten
betenkning rett til å bruke gift overfor Nureddin, fordi denne er en
trollmann. Denne svakhet går av og til igjen hos Oehlenschläger,
f. eks. i Axel og Valborg, hvor heltens venn klær sig i St. Olavs
klær og forvirrer skurken, Sortebroder Knud, og får ham drept.
Han forsvarer dette forehavende med den sofisme, at han i grunnen
handler i St. Olavs ånd og det da er helgenkongens vilje han
utfører.
Omkring helten Aladdin står en rekke lyslevende andre
skikkelser, først og fremst hans mor Morgiane, den solide gamle kone,
som snakker gammelkonevisdom, men gjør det med spillende
fantasi, som taler fornuftig og handler galt, men alltid har hjertet på
det rette sted.
Imidlertid kalte Nordens oldtid på dikteren i Oehlenschläger og
i Nordiske Digte (1807) har han i tre forskjellige verker gitt det
gamle Nordens billede på tre forskjellige slags vis. I „Hakon Jarl
hin Rige“ er det tragedien efter Shakespeares og Schillers forbillede.
I Olav Tryggvasson fant Oehlenschläger en helt efter sitt sinn,
impulsiv og ridderlig, munter og from overfor sin Gud. Men Hakon
Jarl både tiltrakk og frastøtte ham. Han er den aldrende mann, hos
hvem tvilen har meldt sig. Derfor vil han røve den unge kvinne
som får blodet til å banke ungt i hans årer. Derfor kjemper han
med list og renker, og de vender sig naturligvis mot ham selv. Og
derfor tenker han at hans guder tørster efter blod, og han tyder den
dunkle innskrift på gullhornet om å ofre gudene „det beste“, som
han skal ofre sin yngste sønn til dem og han fullbyrder offeret. Men
da ung Einar Tambeskjelver ser den døde gutt, da vender han
Hakon Jarl ryggen: „Ha, gamle runkne Seidmand!“ Veldig er Hakon
i sin siste kamp, han er av Macbeths slekt.
En helt annen art tragedie har Oehlenschläger gitt i „Baldur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
