Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den engelske roman
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra Pickwickklubben til Martin Chuzzlewitt.
167
ha gjort dig godt å høre mig. Jeg holdt på å kveles, å stønne og
sprenge spennen i mitt halsbind hele veien.“ Det er det rette
overdådige Dickenshumør.
Stadig er han full av projekter, stadig i strid med kritikere og
tar de minste småting med det største alvor. Begivenheten i disse
reiser var reisen til Amerika 1842. Englands store demokratiske
forfatter drog over Atlanteren for å se det store nye demokrati. Det
blev fest i fest rundt i Amerikas byer. Men så falt Dickens på å
tale om det urettferdige i at man i Amerika hadde lov til å lage
eftertrykk av engelske bøker. Han følte sig selv forurettet ved det
og han talte med fynd om det. Da slo stemningen om, den feirede
forfatter hadde gjort sig upopulær. Dickens reiste hjem og sa bittert
fra i sine Optegnelser fra Amerika. Da så Dickens’ næste bok
„Martin Chuzzlewitt« utkom, hadde den en amerikansk episode full
av den herligste satire over amerikanerne. Boken gjorde ikke
syn-nerlig lykke, men den er hans første ekte og fulle mesterverk.
Aldri hadde hans skildrekunst været mere blendende. Jonas
Chuzzlewitts reise om natten, mens lynene knitrer og viser frem
vogner med de kjørendes bleke, fordreiede ansikter, viser frem plog
og harv, forlatt ute på markene, viser frem uglenes reder og alt det
som man ellers ikke kan se, — Tom Pinch’s reise til London, hopp!
og hopp! for hver stasjon, jag og hast, hvor det ene inntrykk
glimter frem og straks er borte, — det er ikke landskaper, det er tingene
som er i flukt, og de ilsomt skiftende billeder føier sig sammen til
en fuga av stemningsmusikk. Og når Ruth går over den gamle plass
ved Temple, er det som en stråle av vår lyser over alt.
Springvannet sprudler, vannet i bassenget skinner, trærne svulmer, den
støvete plass føler lykken ved ungdom og elskov. Slikt kan bare Dickens
gjøre. Og karakterene er truffet med mesterskap. De store
forbrytere, Balzac’s typer, ligger visstnok ikke for Dickens, en grusom
karakter som Jonas Chuzzlewitt biir ikke riktig levende. Dickens’
styrke ligger på mere fredelig område. Da overdriver han i sin
skildring og nettop overdrivelsen gjør skikkelsene udødelige. Den
blide hykler Pecksniff er lysende, han lever og nærer sig av sine
elevers idéer, han lar andre arbeide for sig og samtidig føler han sig
som og optrer som en velgjører for menneskeheten, han er evig i
begeistring, høitidelig ved de løierligste anledninger, full av blåøiet
salighet. Og når han har brukt et menneske, skiller han sig med
smerte fra den uverdige. Martin Chuzzlewitt er den ærgjerrige egoist,
han bruker andre og lønner dem rikelig med løfter om å ta sig av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
