Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den engelske roman
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
174
Den engelske roman.
den rødhårete og bleke Uriah Heep i Dåvid Copperfield, — de står
uforglemmelig for oss, som de lusker omkring og vrir sig frem mot
sitt mål.
Mellem de gode og de onde mennesker står hos Dickens de som
tror sig å være mønster, som nærer de beste følelser, men som
plager sine og er en byrde for dem, fordi de er uduelige og
karakterløse. Dickens legger ikke fingrene imellem i skildringen av dem,
men hans humør seirer, og skildringen biir festlig tross alt. En av
de ypperste av denne type er Mrs. Nickleby, og herlig er gamle
Dorritt, „Marshalseafengslets fader". Han kommer i dette
gjelds-fengsel for en liten gjeld, men han har ikke begrep om sine affærer
og biir der derfor år efter år. Han innretter sig som han var
hjemme der, de nye gjeldsfanger biir forestillet for ham og han
presenterer dem for de andre. Han hører på deres klager, taler
vennlig med dem og tar imot „erkjentligheter" for sin velvilje; det anser
han som sin soleklare rett. Slik lager han sig en slags verdighet av
det, som er hans livs store skam. Han lar sin bror og sine døtre
tjene pengene og har alltid en nådig anerkjennelse eller en blid
tilrettevisning overfor dem, eftersom det passer. Dorritt hører til de
naive av denne type, men den har også sine bevisste, som den
elegante filosofiske vagabond Harold Skimpole i „Bleak House“ som
„bare forlanger av samfundet at det skal la Harold Skimpole leve
og nyte livet", som alltid låner penger og aldri betaler igjen; han
mener at hans medmennesker bør være så diskrete at de aldri
minner ham om det og han selv vil aldri berøre et emne som kunde
bli kritisk for vennskapet. Denne gruppe giir over i de blott og bart
humoristiske figurer, på grensen mellem dem står den herlige
skildring av parret Micawber i „David Copperfield". Micawbernes
stemning skifter hvert øieblikk fra fortvilelse til lutter solskinn, alt
eftersom utpantning og utkastelse er like for døren hos dem eller
den er ti skritt borte. — Så giir man gjennem humøret fra satiren
over i idyllen. Utallige er Dickens’ skildringer av løierlige og
hjertensgode småkårsfolk, som taler hver sin jargon og utstiller hver sine
snurrigheter. Her i småborgernes verden er Dickens best hjemme,
her kan han få oss til å le og røre oss på engang, her kan han
gripe livet i flukten og la fantasien danse gjennem alle overdrivelser
og slik skape de riktige „Dickensfigurer".
I motsetning til denne hjemmets verden tegner Dickens
foreninger, kontorer, domstoler med bitterhet. Der er
„omsvøpsdepar-tementet", hvor man aldri får greie på noget, men et utall av
hen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
